• Min fødselshistorie - med bilder

                Lille Daniel kom til verden 05.05.09 klokken 12.53, 2864 gram og 48 cm 
                                 - Stor og fin til å være 5 uker fortidlig født!


                                                    

                                                     Det siste magebildet



                             



     
    Søndag 3.mai begynte jeg dagen med å vaske hus. Gnikket i alle knirker og kroker jeg kom til. Siden vi har både et sett med valper og et med voksne hunder, så blir det endel kaos - Og selvfølgelig er det jo ekstra morsomt å være valp når matmor vasker. Er mange fine tær og filler man kan bite i når tenna klør vet du.
    Vel etter den lille dugnaden min så seig hungeren seg på og jeg spiste ca 1 en halv tallerken med havregrøt og masse kanel.
    - Jeg hadde lest en hel del tråder omkring på nettet hvor kanel var anbefalt for å få fortgang på modning før fødsel. Jeg tenkte som så at det kan ikke skade med litt ekstra kanel på grøten og skulle det til nød skje noe var det uansett ikke farlig siden jeg var så langt ut i svangerskapet. Men jeg hadde null tro på det og var vel egentlig mest opptatt av å få gomlet i meg maten før jeg sultet ihel. (Må presisere at det egentlig kun var for morro skyld da jeg ikke trodde på disse kjerringrådene)

      
                        

     
    Resten av dagen gikk som vanlig, hadde besøk og bare koset oss. 
    Men da natten kom begynte kynnerene som jeg hadde hatt så mye av gjennom svangerskapet å bli litt sterkere enn vanlig. De var faktisk så sterke og tette at jeg sov nesten ikke i det heletatt. Og da Rune dro på jobb i 5 tiden var de nesten blitt litt vonde. Jeg ringte mamma og spurte om dette var normalt, og hun ba meg ringe jordmoren min. Men siden jeg har både tlf skrekk og lege skrekk, så måtte det litt tvang til før jeg mannet meg opp og snakket med henne. Jeg trodde jo ikke noe var på gang, og det er ingen lege som får røre meg uten god grunn for å si det slik.
    Men jordmoren mente noe annet og ville ha meg inn på sjekk med engang. Jeg kjente pulsen steg og fortet meg å ringe Rune. Han kom så fort han bare kunne og vi dro med engang.

    Jordmoren som hadde vakt tok imot meg og ville sjekke om jeg hadde åpning.. Plutselig utbryter hun at jeg har 3-4cm med åpning!!  Jeg fikk helt sjokk, de sterke kynnerene mine var faktisk rier! Det hadde jeg veldig vanskelig for å skjønne, siden rier skulle være sååå vonde, og dette slettes ikke var så vondt.. Ordene som kom ut av munnen hennes var så uvirkelige. ''Du skal bli mamma i løpet av dagen''  Jeg klarte ikke å tro det det.
    Men det var faktisk et faktum, jeg hadde rier og sykebilen var neste stopp. Nå bar det straka veien til Lillehammer sykehus og rett på føden.
    Rune kjørte først i bilen vår, og jeg kom etter i sykebilen... Hadde verken vondt eller følte meg som om jeg var i fødsel, så jeg følte det var litt bortkastet å måtte ta i bruk den, men det var vel best å høre på jordmoren.
     
    Da vi kom frem til sykehuset fikk jeg fødestue og ble plassert i en seng.. Dette skulle vise seg å bli en laang dag, for riene ble borte. Da klokka ble 23.00 og det føltes som utallige jordmødre hadde sjekka åpningen min begynte jeg å bli utålmodig... Tyve minutter etterpå satte de igang igjen, og denne gangen ble de vonde... Etter en times tid med tripping frem og tilbake fikk jeg paralgin stikkpille (!) av jordmoren.. - Må forresten bare skryte av henne, hun var helt fantastisk og jeg unner alle fødene henne som jordmor - ..Dessverre fungerte ikke stikkpillen, og jeg begynte å få ganske vondt. Tårene trillet og ved 02.00 tiden og 5 cm åning fikk jeg lystgass. Lystgassen tok ikke vekk smertene, men den roet meg ned og fikk meg til å slappe av mellom riene, så den anbefaler jeg. Den hjelper. Dessuten var det litt godt å bli litt borte en liten stund å glemme smertene.


                                                  
               

     
    Vel, riene fortsatte og nå begynte tårene å trille for fullt. Men når sant skal sies så trodde jeg faktisk de skulle være mye værre likevel. Jeg hadde en spontan abort året før jeg fikk Daniel, og de smertene jeg hadde da var mye verre enn riene jeg hadde på dette tidspunktet. De var som veldig sterke menssmerter krydret med pepper - vonde, men kunne vært vondere!
    Jordmoren annbefalte meg epidural nå, klokken var 03.00. Jeg ville egentlig ikke, men fikk plutselig en veldig sterk rie, og tanken på at disse slitsome smertene kunne forsvinne gjorde meg godt, så epidural ble det.
    Det var en veldig ung og koselig lege som kom inn. Han var nyutdannet tror jeg, og den grusomme epiduralen som alle snakker om kjente jeg vel egentlig ikke noe til. Tre kjappe små stikk i ryggen, og all smerte var borte. Ganske genialt egentlig.


                                                         

             
      

    Epiduralen lot meg sove i to timer, muligens de to beste timene gjennom hele dette døgnet.
    Da jeg våknet igjen begynte jeg å kjenne riene gjennom epiduralen, ikke så veldig godt, men de var der. Åpningen var blitt større også så jeg hadde effektive rier.
    Det som var veldig ekkelt nå var at av epidural kan du begynne å klø. Og gjett om jeg klødde!  Alle steder klødde det, som om jeg skulle vært infisert av myggstikk. Føttene murret og kilte, en veldig rar følelse.. Men tar til takke med kløe istedenfor rier.
    Klokken 08.00 - 09.00 gikk den herlige jordmoren min av vakt og inn kom det en trønder. Hun var veldig hyggelig hun og, så det gikk jo fint. Jeg fikk beskjed om at innen klokken 12 var ungen ute, gjerne litt før og..
    Endelig tenkte jeg, nå var dagen virkelig her, jeg skulle bli mamma!! Så uvirkelig og stort.
    Men tiden drog ut og riene ble veldig sterke. Jordmoren tok vannet mitt, er ikke helt sikker på tidpunktet, men klokken var 10.00 kanskje, og ikke lenge etter hadde jeg full åpning og kunne begynne å presse.

      
             

     
    Men jeg presset og presset og presset. Ungen ville ikke ut!! Jeg så toppen av hodet hans stikke ut litt flere ganger, men lenger kom det ikke. Jeg hadde det helt grusomt, det var så vondt og jeg gråt og gråt. Jeg sa han satt fast og at han ikke kom ut, men jordmødrene som var til stede sa at '' jooda, han kommer, du må presse! Dette går så bra! ''
    Fy f... som jeg hylte og gråt. Det var så vondt! Jeg ropte og skrek at de måtte dra han ut av meg, men ingenting skjedde..Bare de tomme ordene om at dette fikk jeg til.

    På dette tidspunktet lå jeg i sengen, men fikk plutselig beskjed om å sette meg på en slags krakk med Rune bak meg på gulvet. Det var helt forferdelig å flytte seg ned til krakken, for en smerte!! Jeg hylte enda mer og fikk så vondt at jeg kastet opp over alt og alle som var i rommet av smerter.
    Nå reagerte endelig jordmødrene og fikk meg opp i senga igjen og tilkalte en gynekolog. Han subbet inn i et veldig langsomt tempo for å så stille seg på siden av sengen jeg lå i og sier til meg at jeg skal se han inn i øynene og slutte å skrike, og holde hånden hans. Helt gråtkvalt gjorde jeg som han sa.


    At han ikke bare kunne fått ut ungen med engang! Jeg hadde det så vondt! - Var tankene som surret rundt i hodet mitt. Han fant frem tangen. Jeg ble vettskremt samtidig som jeg ikke kunne brydd meg mindre pga smertene jeg hadde. Det eneste som virkleig bekymret meg var at de skulle klippe meg, men etter litt svartbanning fra min sin side ang klipping, slapp jeg unna.  - Rune fortalte meg dog i ettertid at de satte 4 (!) sprøyter nedentil på meg da vi hold på å argumentere om klippingen. De var ment på å klippe for å slippe at jeg skulle revne, men etter motstand til tusen ga de opp og lot meg være - 


    Gynekologen førte nå inn den første delen av tangen, det var så vondt at jeg trodde jeg skulle dø. Den smerten jeg hadde da var helt ubeskrivelig. Ingenting i hele verden kan umulig gjøre så vondt, jeg hylte til jeg mistet pusten og skrek så høyt at hele sykehuset  måtte ha fått det med seg.   Han dro og dro, ungen satt fast! Akkuratt som jeg hadde sagt tidligere. Han ville ikke snu seg skikkelig rundt så gynekologen måtte snu han med tangen.

      
            
     
    Jeg husket at alle pleiede å fortelle meg at hodet er det som er vondest å presse ut. Men når hodet først er ute kommer kroppen med engang og det gjør ikke så vondt, og da var man liksom ferdig.
    For all del, ikke tro på dem som sier det!! Hodet var ikke værst!! Ikke f... om den teorien stemte på meg! Kroppen var enda værre enn hodet, det var grusomt! Det var mye mye værre enn det lille hodet!
    Nok engang var det ubeskriveig vondt og jeg hev etter pusten mens jeg hylskrek av smerter.

    Da klokken var 12.53 og jeg hadde presset i ca 2 timer var endelig lille Daniel ute.
    Jeg såg at magen forsvant og kjente en helt ubeskrivelig lettelse i hele kroppen. Endelig.
    Jeg hadde fortsatt veldig vondt og gråt og gråt. Barnepleierene tok med seg Daniel ut av rommet og jeg fikk 2 små sting pga noen rifter, men det kjente jeg ikke noe til.
    Etter en stund kom de inn gjen med Daniel og jeg fikk han på magen i noen sekunder før de stakk av med han igjen. Han måtte på nyfødtintensiven fordi han var fortidlig født og hadde litt vansker med å puste. Jeg stri gråt og klandret meg selv for at de tok han vekk. Jeg var sikker på at det var min skyld, siden de måtte ta han med tang fordi jeg var for svak til å klare å presse han ut. At jeg samtidig hadde så vondt nedentil og var helt borte vekk av sjokksmerter gjorde det ikke bedre. Jeg fikk 2 svære paralgin stikkpiller til av jordmoren og fikk beskjed om å prøve å sove litt.

      
            
     
    Men jeg fikk ikke sove, jeg ville jo se sønnen min. Jordmoren sa tilslutt at jeg kunne få bli med opp til nyfødtintensiven og se han. Jeg ble så glad.
    Da vi kom opp fikk vi se verdens vakreste gutt. Vi var ikke så lenge der, men det var bedre enn ingenting.
    Han var sterkt preget av tangforløsningen og såg virkelig ikke bra ut. Hodet var veldig avlangt og han hadde store merker i hele ansiktet. helt opphovnet og forslått.


                         


    Da vi kom ned igjen tok det 2 min så kom det inn en barnelege og jordmoren min. Hun ba oss sette oss ned.
    Vi tenkte vi skulle få litt info om at han var prematur. Men nei.. Plutselig bryter hun ut at gutten vi har ventet så lenge på har Down Syndrom.. Akkuratt da stoppet min verden opp. Jeg hørte ingenting og sa ikke et ord. Legen snakket litt, men jeg hørte ikke etter.. Jeg var i fullstendig sjokk. Hvordan kunne det være mulig? Vi hadde vært på 5 ultralyder, i uke 10, 15, 18, 26 og 30. Vi hadde til og med fått beskjed om at han ikke hadde det av legen som utførte 2 av ultralydene.
    Jeg ble helt tom innvendig.
    Da legen gikk og jeg og rune ble alene var det ikke så mye jeg sa.. Egentlig tok jeg det ikke så tungt der og da, det gikk ikke helt opp for meg. Rune ble derimot helt knust.
    Det gjorde så vondt, virkelig vondt, å se at han var så lei seg. Jeg hadde skyldfølelse og klandret meg selv for alt.

    Ikke så lenge etterpå kom mamma..Jeg fortalte henne hva som hadde skjedd og hun støttet oss 100% og var like glad for at hun hadde blitt bestemor uansett. Vi gikk opp til Daniel igjen og han fikk hilse på sin svært stolte bestemor for første gang. Det var kjærlighet ved første blikk og hun tok mange skrytebilder hun skulle vise frem til alle.


       

    Da kvelden kom og ting hadde fått sunket litt inn var det min tur til å falle fullstendig sammen. Jeg gråt og var helt knust. Sånn var det i 3 lange dager, det var forferdelig. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Hvordan skulle jeg, en jente på 20 år uten utdanning kunne klare å ta meg av et barn med Down Syndrom?? Jeg hadde helt panikk og ønsket alt var en drøm...
    Vi fikk dra hjem en tur og pakke med flere klær og summe oss litt den dagen. Det hjalp veldig.. Da vi kom tilbake på sykehuset kom den snille gode jordmoren som var hos meg den natten jeg lå emd rier. Hun tok med Daniel ned til oss og vi fikk skifte bleie på han og mate han for første gang. Det var et ubeskrivelig øyeblikk. Måten hun sa og gjorde alt på fikk meg til å endre syn på alt. Jeg glemte alt vondt og godtok helt at han hadde Down Syndrom. Han var jo min lille baby, ingenting kunne forandre på det. Hva så om han nå hadde et kromosom ekstra, han var jo helt nydelig likevel.
    Jeg elsker han høyere enn noe uansett om han har en diagnose eller ikke.
    Men jeg må virkelig tilføye at hadde det ikke vært for den fantastiske jordmoren så hadde nok ikke utfallet blitt like bra så fort som det ble. Hun hjalp oss alle tre, virkelig. 
    De påfallende dagene ble like gode og fine. Vi var hos gutten vår så mye vi kunne og koset og dullet med han. Men det var veldig slitsomt at han lå på nyfødtintensiven mens vi lå nede på barsel, for lunger og hjerte var helt fine og gutten vår var frisk og rask. Det var utrolig tungt å ikke få ha han hos oss. Det tok virkelig på å høre nyfødte babyer som skrek om natten og lykkelige foreldre som dullet med babyene sine over alt rundt oss, mens vi satt der med ingenting.
    Jeg er absolutt ikke fornøyd med oppholdet på sykehuset. Det var dårlig samarbeid mellom nyfødt og barsel, og de oppe på nyfødt behandlet oss som besøkende eller studenter som var der for å se men ikke røre. Jeg måtte spørre om å få holde min egen sønn. Sånn skal det ikke være.

    Så etter 2 veldig lange uker på sykehuset fikk vi endelig komme hjem. Oppfølgingen på sykehuset vil jeg ikke akkuratt skryte av, for den var som nevnt veldig dårlig med unntak av hun jordmoren. Men alt i alt har det gått veldig bra med oss alle tre. Og vi er verdens lykkeligste foreldre.
    Uansett hvilken diagnose en lege vil gi gutten vår er han min nydelige lille sønn som lå i magen min og sparket i 8 mnd. Jeg ville ikke byttet han mot noen som helst annen unge i hele verden. 
    Jeg kunne aldri bedt om å få en mer perfekt liten gutt, jeg er stolt over å ha bært frem noe så vakkert som Daniel, STOLT! 
      
                                                          Vi elsker deg Daniel   
      
         

     
    Konklusjonen min på det hele er at rier ikke er så vonde som alle sier. Og uansett hvor vond en fødsel er så er det helt garantert verdt det!!! Det blir ikke alltid som du har tenkt, selv om du har fått bekreftelser på at det skulle bli det.. Men alt går ann bare du har tro på deg selv - et barn er et barn uavhengig av diagnose, og du kommer til å elske det like høyt uansett.



      
                                    

       
      
      
      

     
    Velkommen til Nederland 
      
    Jeg blir ofte spurt om å forklare hvordan det er å ha et handikappet barn, for å prøve og hjelpe de som ikke har delt denne unike opplevelsen til å forstå hvordan det er, slik at de kan forestille seg hvordan det føles. Slik er det:
    Når du venter barn, er det som å planlegge en fantastisk ferietur... til Italia. Du kjøper en stabel med guidebøker og legger store planer. Colosseum, Michelangelos David. Gondolene i Venezia. Kanskje lærer du noen nyttige fraser på italiensk. Alt er veldig spennende.
    Etter måneder med ivrig forventning kommer endelig dagen. Du pakker kofferten og drar av sted. Flere timer senere lander flyet. Flyvertinnen tar mikrofonen og sier, Velkommen til Nederland!
    Nederland ?!??,sier du. ? Hva er det du sier; Nederland? Jeg hadde bestilt tur til Italia! Jeg skulle vært i Italia nå. Hele livet har jeg drømt om å få reise til Italia?!
    Men det er en endring i flyets rute. De har landet i Nederland og der må du bli. Det viktige er at de ikke har tatt deg med til et forferdelig , skittent sted, fullt av nød og sykdom. Det er bare et annet sted.. Så du må gå ut og kjøpe nye guidebøker. Og du må lære et helt nytt språk. Og du vil bli nødt til å møte en hel mengde nye mennesker som du ellers aldri ville ha møtt.
    Det er bare et annerledes sted. Det er roligere enn i Italia, ikke så flott som Italia, men når du har vært der en stund og du får pusten igjen, ser du deg rundt og du begynner å legge merke til at Nederland har vindmøller. Og Nederland har tulipaner. Nederland har til og med Rembrandt.
    Men alle de du kjenner er travelt opptatt med å reise til og fra Italia.. og alle skryter av hvor fabelaktig fint de har hatt det der. Og for resten av livet kommer du til å si: Ja, det var dit jeg hadde tenkt meg også. Det var det jeg hadde planlagt..
    Og smerten ved det vil aldri, aldri bli borte, fordi tapet av en drøm er et veldig, veldig tap.
    Men! Hvis du tilbringer livet med å sørge over at du ikke kom deg til Italia, vil du aldri føle deg fri til å nyte de helt spesielle og skjønne sidene ved Nederland. 
    Stor klem fra meg og Daniel





     

    35 kommentarer

    Astrid

    04.09.2009 kl.23:46

    Så modigt tå de legge ut ikkje bærre fødselshistoria di, men å bilder :) Såg at e hadde å du hadde såmmå fødestuggu, håpe du hadde bære upplevels frå der enn dæ e ha. Å kjempefin jordmor som e sku ynskje at e hadde haft. Du æ kjempetøff :)

    MYLDRA

    05.09.2009 kl.00:04

    Så fint skrevet! Spesielt måten du beskriver følelsen å ikke få helt det du hadde bestilt, men noe helt annet som viser seg å være like bra. Det imponerte meg!

    Kristina N.

    05.09.2009 kl.00:08

    Såååå fint skrivi :)) Fekk tårer i augan e :)

    Jannike

    05.09.2009 kl.00:12

    spennende innlegg :) hihi

    Siv

    05.09.2009 kl.00:13

    Kjempefint skrivi. Vakse og vælformulert

    Silje

    05.09.2009 kl.00:32

    For en historie!

    Tina-Marita

    05.09.2009 kl.00:39

    Kjempefint innlegg!

    Fint å få en virkelighetshistorie rett fra hjertet og egne erfaringer.

    Gutten deres er utrolig søt :)

    Lykke til videre!
    For en nydelig og rørende historie.. Herlig skrevet.

    Milla

    05.09.2009 kl.00:51

    Så vakkert skrevet!!!! Sitter her med tårer i øynene...Selvfølgelig er han den beste gutten dere kunne fått, og like flott og perfekt som alle andre barn, gutten deres!!!

    Nina

    05.09.2009 kl.01:10

    Røranes! Kjæmpe bra skrevet.. Lykke tel videre mæ lille gutten :D

    Mia Bakken Olsen

    05.09.2009 kl.01:24

    Kjempebra skrevet. Likte innlegget ;)

    Milla

    05.09.2009 kl.01:29

    Utrolig bra av deg i legge ut en sånn historie her på bloggen, blei utrolig rørt! Gutten din er utrolig nydelig:) Skjønner godt at du er stolt av han! Han er kjempe skjønn :)

    05.09.2009 kl.01:34

    HÆÆÆÆRLIg sønn du har fått!!

    Tina

    05.09.2009 kl.01:38

    åe.. bare griner og griner her jeg sitter! du er sterk du :D Husker selv min egen fødsel! ALLE fødsler er ulike! Lykke til videre i livet!

    karoline

    05.09.2009 kl.01:40

    Utroolig sterke og flinke dere er.

    Jeg har ikke barn selv, men har jobbet mye med down syndrombarn, og det er en herlighet og en fornøyelse. Kan forstå at det er vanskelig, men er så sykt mange som det går så bra for og. jeg er blant annet støttekontakt for ei jente på 19 med DownS. og hun er så oppegående og livlig, en herlig person å være med, og de skjønne smårollingene på boligen jeg jobber på.

    de har lært meg mye og de kan mestre å få til å gjøre så utrolig mye!! downs er ikke en nedside, slik jeg ser på det. om jeg har en dårlig dag, og går på jobb, er jeg tvungen til å trekke på smilebåndene bare fordi de er så sinnsykt herlige! jeg har lært tegn av en av barna der, og jeg har lært bort ting og sanger de husker og det er så minneverdig..

    syns dere er kjempeflink som tar "utfordringen" (selv om det kanskje måtte bli slik uansett) med et slikt positivt syn og spesielt i ung alder.. thumbs up!!!! dette innlegget var supert, rørende og fantastisk bra!

    hehe . det ble litt lang kommentar men skitt au!!!

    karoline

    Rikke

    05.09.2009 kl.01:42

    kjempefint skreve ! :)

    Karina

    05.09.2009 kl.06:34

    Woooow! Helt utrollig!

    Jeg kjenner deg ikke, men nå ble jeg stolt!

    Ingunn

    05.09.2009 kl.08:07

    Så bra skrevet, og så modig du er! Dette var godt å lese :)

    Camilla Marie

    05.09.2009 kl.08:29

    Takk for at du la ut fødehistorien din... den var utrolig sterk. Kjempefint skrevet.

    MalinHMoen

    05.09.2009 kl.08:36

    Nå ligg e egentle her å ska sove, men den historia her va så utrule fengande, å e las alt! Så utrule bra skrivi! Du e flink, ver stolt tå de sjøl :)

    mammalivet

    05.09.2009 kl.09:19

    For et flott innlegg, ble helt revet med :)

    Linda

    05.09.2009 kl.11:10

    Så utrolig fint skrevet Cathrine!! Fikk tårer i øynene,og kjente jeg måtte holde igjen før de rant nedover kinnene. Du burde være stolt!! :)Du har en nydelig sønn! Og jeg forstår godt at det kom som et sjokk med en gang,men veldig bra at du har fått dette synet på det!! :)

    Anki :)

    05.09.2009 kl.11:17

    Så fint eit innlegg :)

    ELIN?

    05.09.2009 kl.12:28

    Kjempefint skrivi, Cathrine! :'D

    Emma:o)

    05.09.2009 kl.14:30

    så nydelig...:o) kjempe bra skrevet....:o) neste fødsel blir mye lettere skal du se:o) jeg brukte 31 timer på første fødsel, og 2,5 timer på andre fødsel...;o)

    men kunne du se på daniel at han hadde downs med en gang han kom ut...?? på det ene bildet så så han jo helt vanlig ut liksom....:o)

    daniel er heldig som har fått deg som mamma....:o)

    Cathrine

    05.09.2009 kl.16:51

    For et utrolig flott innlegg Cathrine. Dette innlegget beviser bare nok en gang hvor en perfekt mor du er. Du er ei utrolig sterk og oppegående jente som har opplevd noe de fleste "frykter" i første omgang når en venter barn. Alikevel får du meg til å tenke at det å faktisk få et barn med down syndrom er en like stor gave som det å bære fram et friskt barn. Daniel er helt unik, perfekt og ikke minst like vakker som alle andre barn. Etter å ha lest bloggen din er jeg helt overbevisst om at Daniel ikke kunne hatt en bedre mor. Jeg tror du forandrer mange andres syn på diagnosen down syndrom. Du har tatt meg med fatt, og hadde du bodd i nærheten skulle jeg gjerne likt å møte dere, slik at Kevin kunne lekt med din lille prins <3 Barna våres er perfekte, og det kan ingen si noe i mot! Stå på og vær stolt av deg selv og din sønn;)

    Trine

    05.09.2009 kl.19:27

    Så utrolig bra skrevet! Dette er første gangen jeg kommenterer på en blogg, kunne virkelig ikke la være. Ble helt revet med av historien din, og kjente tårene presse på. Du virker som ei kjempe flink og god jente. Og en utrolig god mamma <3 Stå på :D

    Victoria

    05.09.2009 kl.20:24

    For en flott blogg! Du er utrolig flink til å skrive. Virker som du har føttene godt plantet på jorden. :)

    Og dessuten så er Daniel helskjønn! Og utrolig heldig som har ei så flott og oppegående mamma som deg! :)

    Alene med Lene

    05.09.2009 kl.20:53

    Wow! det er det förste ordet jeg får frem...

    Jeg blé helt utrolig rört av din historie, å jeg beundrer ditt pågangsmot og positivitet, men sant skal da sies, hvem kan ikke det når man får sitt eget barn? Det er en helt fantastisk fölelse å bli mor.

    Lykke til cathrine, uansett om barnet man får har down syndrom eller ikke er det det störste i livet og ingen ting kan overgå det!

    Jeg vil fortsette å lese din blogg, for du skriver utrolig bra, og jeg tror mange har mye å läre av deg!

    sølvi

    05.09.2009 kl.21:28

    jeg ble ganske rørt nå av den fine historien din :)

    auaauau nå ble jeg veldi skremt...grur meg til det blir min tur, men gleder meg og :)

    Mia

    05.09.2009 kl.21:53

    Fant bloggen din for en liten stund siden, og har følgt med den siden. Har ikke etterlatt noen kommentarer før, men fant ut at jeg måtte det nå.

    "Velkommen til Nederland" var kjempe flott skrevet. Jeg ble sikkelig imponert, og jeg føler det ga meg en bedre forståelse for situasjonen. Dere er beundringsverdig!

    Ragnhild

    05.09.2009 kl.22:42

    Kom over bloggen din for noen dager sider. Virkelig flott av deg å ta deg tid til å opplyse folk om hvordan det er å elske et barn, uansett diagnose. Jeg fikk selv en gutt med downs da jeg var 22, han er snart 2 år nå, og verdens fineste pjokk! Vi er heldige! Masse lykke til med Daniel!
    Tusen takk for svar! Det var til stor hjelp! :)

    Jeg har lovet meg selv at jeg skal vente med å ta antipermanent til april eller mai.. Men det frister sånn, så det kan hende jeg tar det om en mnd eller noe sånt, hehe.. Det så virkelig nydelig ut.. :)

    Linda

    06.09.2009 kl.00:17

    Veldig rørende og fint innlegg. =)

    Lizbeth

    06.09.2009 kl.01:34

    Nydelig innlegg.. Trist å høre at det var så jævlig vondt, men det vet vi jo alle at det er. Men at det er verdt det er det ingen tvil om! Verre smerte med spontanabort altså..? Jeg kan ærlig talt si at jeg nesten ikke husker de fysiske smertene - men det er vel kanskje enklere å huske dem når du har et barn i ettertid vil jeg tro..

    Jeg skjønner at sjokket for deg var stort når du fikk vite at han hadde DS, men det var virkelig bra at du hadde en så god jordmor! Det betyr veldig mye for en under svangerskapet i alle fall, og jeg kan tenke meg at det er veldig viktig under fødselen også =)

    Nydelig historie.. Du er ei sterk jente!

    Hild Frøya

    06.09.2009 kl.19:52

    *feller både en og to tårer* Så utrolig nydelig skrevet. Ble skikkelig rørt. Har ikke ord jeg. Det var bare utrolig nydelig skrevet. Virkelig verdt å lese.

    SisselKristine

    06.09.2009 kl.21:09

    Så utrolig bra skrevet!

    Jeg ble rørt av å lese! (:

    Jeg har selv en bror som er psykisk utviklingshemmet / autist.

    Mine foreldre fikk ikke vite noe om det før han var 3år. :/

    Torbjørg

    06.09.2009 kl.22:43

    Jeg sitter å gråter nå etter å lese historien. En av de sterkeste fødelshistoriene jeg noen sinne har lest. Nydelig, vanskelig, skjønn, vondt, hardt, ja, osv. Å få vite at sønnen sin har en slags sykdom er aldri lett. Jeg har en bror som er 2 år yngre enn meg, som ble født med Aleksanders Sykdom, dødelig sykdom. Han ville ikke blitt mer enn 8-10 år, ifølge legene, nå er han snart 18 år.

    Det tok legene 6 år å fastsette hvilken sykdom han hadde. i 2 år sa legene at han var seint utviklet, men etter 6 år fant de ut at han hadde en sykdom, og ikke bare var sent utviklet. Det er vondt å høre, men man lærer seg å ta en dag om gangen, leve hvert eneste sekund man har med barna sine, eller søsken for den saks skyld. Oppfølgingen på sykhuset har ikke vært den beste for vår familie heller, og det er snakk om St.olavs hospital i trondheim, men uansett sykehus så må legene skjerpe seg å gi bedre oppfølging. Man skal ikke måtte spørre legene om å få holde sitt eget barn, uansett situasjon.

    Men jeg er glad for å lese at den lille familien nå har det bra, at Daniel vokser og blir en stor, skjønn gutt :)

    åmh

    07.09.2009 kl.12:37

    Detta va bra skrivi å interessangt å lesa.. Syns historia um Italia/Nederland va fin, en bra måte å sammenligne d mæ.. Lykke t framover =)

    Therese

    07.09.2009 kl.22:11

    Utrolig bra skrevet! :)

    kristinalid

    07.09.2009 kl.23:32

    å, det var rørende å lese hvordan dere reagerte. sønnen din var nydelig, og lykke til i fremtiden :)

    Lise

    08.09.2009 kl.01:32

    Dette var virkelig bra lesestoff. Ærlig og fint! Lykke til :)

    mall

    08.09.2009 kl.18:55

    Kjæmpe fint inlegg!

    Kjænde tårun vilde sprute ut! :)

    Marita

    09.09.2009 kl.17:29

    Denna fortellingen ha e hørt um før! Trur eine lærar'n vår las dæ upp åt ås. Kjæmpe fin fortelling! :)

    Helle

    10.09.2009 kl.02:23

    Vakkert. Rett og slett vakkert.

    Linda

    11.09.2009 kl.01:26

    nydelig historie =) på godt å vondt!!

    ville berre sei at de va merkelig å dårlig at dei lot deg ligga i øve 2 tima me pressrie for de skal ikkje skje!! MAX 1 time så skal ungen tas ut med ks!!

    mair

    11.09.2009 kl.14:33

    For et utrolig flott inlegg!!!!

    SisselKristine

    11.09.2009 kl.19:31

    SV:

    Mormor avskyr broren min, bare fordi han er som har er.

    Mamma sin lille verden raste helt sammen, for måten de fikk vite det på var ikke så hyggelig.

    De var hos legen med han eller noe også skulle legen teste refleksene hans også reagerte han ikke på den ene refleks saken også sier legen noe som "han er jo hemma!"

    Pappa tok det ganske bra, heldigvis! (:

    jeg kom ikke før 9år etterpå så jeg opplevde ikke noe sån veldig mye av det.

    Så nermeste familie tok det greit egentlig, bortsett fra mamma.

    Ellers så var det vel bare mormor som fikk noe i mot han så.. :/

    Jeanett

    12.09.2009 kl.17:05

    Jeg tror du har verdens nydeligste sønn!! :) Har ikke sett noe så nyedelig på lenge :)

    natalie

    13.09.2009 kl.17:00

    Du er et fantastisk menneske, virkelig! At du velger å dele med omverdenen om din sterke fødsel opplevelse og hvordan det er å være så ung og oppdra et barn med Down Syndrom er bare helt herlig. Jeg kjenner jeg blir stolt over deg. Stå på! Både du, Rune og Daniel! La ikke denne sykdommen stoppe dere å leve det livet dere alltid har drømt om som en familie!

    Linda Æm.

    16.09.2009 kl.15:53

    Helt fantastisk bra skrevet!

    Og du e heldig som har fått en sånn en søt guttunge :)

    Downs barn e de desidert søteste!

    Masse lykke til med dåkkers lille familie.

    Siriann

    16.09.2009 kl.17:47

    "Velkommen til Nederland" av Emily Pearl Kingsley er et veldig sterkt dikt/historie - og den passer kjempe bra på din blogg.

    For, som du sier - selvom ting ikke blir som du forventer, så kan man bare gjøre det beste ut av det. Nederland har masse spennende å by på også!

    Utrolig sterk fødselshistorie - og jeg beundrer deg og din kjære for å ta det så bra. For, til tross for noen tårer de første dagene, så ser det ut til at dere virkelig har gjort alt for at ting skal være perfekt for dere og lille Daniel!

    Daniel er heldig som har dere som foreldre.

    Han var forresten kjempe søt da <3

    wibekke

    17.09.2009 kl.17:44

    heisann... jeg fikk denne blogg siden av ei på jobben, hun fortalte at det var ei ung jente som hadde fått ett barn med downs.. og ettersom jeg har ei jente sjøl med dows så måtte jeg inn å lese din hitsorie.. dine føleser osv. vi vet jo at det er mange der ute som tar abort da dem får vist at dem skal få ett barn med downs.. det er veldig synd pga jeg tror ikke dem vet helt hva det innebærer å få ett barn me downs. du kan ta kontakt hvis du vil. håper jeg at du gjør. hilsen wibekke.

    Chrine

    22.09.2009 kl.21:44

    For en fantastisk historie. Jeg likte veldig sammenligningen med Spania / Nederland.

    Du må være en herlig mamma, både du og Rune og Daniel er veldig heldige ♥

    Camilla

    24.09.2009 kl.11:30

    En veldig sterk og fin historie! Du er kjempe flink til å skrive og kjempe bra at du hadde med bilder!

    Anette {foreldremanualen}

    25.09.2009 kl.19:51

    Så utrolig godt skrevet! Synes du er modig som er så åpen rundt følelsene dine og er imponert over måten du klarer å beskrive alt! Dette er et vanskelig tema og jeg har iallefall lært noe nytt i kveld. Godt å høre at det finnes slike mennesker som hun jordmoren du hadde. Stor klem fra meg.

    Vigdis

    28.09.2009 kl.23:25

    Slutter meg til alle de andre her: Jeg ble rørt og veldig imponert over det du har skrevet om fødselsopplevelsen og hvordan det var å finne ut at barnet ditt har Downs. Kos dere med dem skjønne gutten deres!

    Maria

    08.12.2009 kl.00:11

    Jeg begynte å gråte.. Kjempefint skrevet <3 Du er utrolig sterk.

    Ida

    28.12.2009 kl.23:22

    Er så utrolig flott å lese bloggen din.

    Kjempeflott fødselhistorie, Daniel er bare vakker :)

    Jobber i bofellesskap og er utdannet vernepleier, må si at jeg ble veldig inspirert av å lese bloggen din..

    Daniel er heldig som har en så flott familie som dere!

    Cordelia Kolstø

    09.01.2010 kl.01:11

    For en nydelig baby :D
    Pen blogg du har :)

    Skriver masse bra, og har masse fine bilder <3

    klem fra www.siljeogkreften.blogg.no

    Albertine

    09.01.2010 kl.01:16

    Så koselig :- )

    shorty

    09.01.2010 kl.01:20

    Ekstremt bra innlegg, du skriver veldig bra og jeg skal være så mann å si at har tårefylte øyne her jeg sitter nå!

    Jeg fikk faktisk min førstefødte 3 dager før deg, født 3 uker for tidlig, heldigvis(om jeg får si det) helt frisk. Det er det beste som har hendt meg noensinne.

    Daniel er en helt ekstremt nydelig, det samme er du, og jeg har stor respekt for deg og barnefaren som tok dette såpass bra og klarer dere så supert!

    Stå på og kos dere med oppveksten hans, for du er vel enig i at ting går alt for fort? :P

    May-Liz ♥

    09.01.2010 kl.01:20

    Syk historie... Gruer meg fælt til jeg skal føde. Tøfft gjort av deg å skrive om det, leste hvert eneste ord :)

    Annette B.

    09.01.2010 kl.01:20

    ÅÅ, så flott :))

    Anette Kyvik

    09.01.2010 kl.01:21

    Imponerende og flott skrevet!

    Charlotte

    09.01.2010 kl.01:37

    Fint skreve! (:

    Annicken

    09.01.2010 kl.01:41

    Nydelig skrevet!

    Katrine Birgitte

    09.01.2010 kl.15:29

    For en helt uvirkelig historie! Kan ikke tenke meg hvordan det må ha vært! Synes du er en kjempesterk jente med bein i nesa, og det vises på alle måter! Etter å lese dette kan jeg helt ærlig si at jeg og er stolt av dere alle tre :)

    Bettina Ƹ̵̡Ӝ̵̨̄Ʒ

    09.01.2010 kl.23:27

    Fikk vondt i underlivet nå! Jenta mi ble også tatt med tang, men hun lå så høyt opp at vi ikke så hodet engang. GUD for en smerte!!!!!!!!! Som om ikke pudenalblokaden i forkant var ille nok..! Nei, faen.. Vi er sterke og flinke iallefall, det skal vi ha!

    Siw Krøkje

    12.04.2010 kl.18:24

    Nå kom det flere tårer her. Du skriver så fantastisk godt! Du er utrolig god til å sette ord på følelser og tanker jeg tror de flesker ikke tørr å si høyt eller skrive..

    en helt fantastisk historie rett og slett!!!!!

    Dere er absolutte forbilder!!

    Benedicte

    18.04.2010 kl.22:34

    Du er virkelig et forbilde for andre mødre, måten du har beskrevet hvordan det er å ha et barn med Down i en alder av 20. Jeg har ingen ord som tilsvarer hva jeg føler, du er som en helt.

    Lykke til i framtiden ;-)

    Jannicke

    20.04.2010 kl.12:46

    Åh, kjente jeg fikk helt klump i halsen når jeg leste om der du forklarer hvordan det er å få et handikappet barn.

    Synes du er ufattelig flink, du er en person man kan se opp til :) Har lest bloggen din en stund, og jeg syns det er moro å lese om livet ditt og Daniel :) Han er så nydelig :)

    Du virker hvertfall veldig sterk :)

    marte

    21.04.2010 kl.22:49

    Det var bra at alt jikk brA ! dette hørtes tungt ut, men skal jeg liksom grue meg til fødeselen det høres så jæli vondt ut.. Btw stå på du er en pen dame/mor ungen din er utrolig søt og tenk ko kjekkt å tenke at han er DIN ! :)

    Mita

    22.04.2010 kl.17:36

    Takk for at du deler en så sterk historie med oss! Du virker som ei oppegående og bra jente. Daniel er heldig som har en mor som deg! :)

    Stor klem fra Mita

    Camilla

    26.04.2010 kl.16:38

    For en nydelig historie du har skrevet! Tusen takk! Masse lykke til til deg og dine :-)

    geminimamma.blogg.no

    27.04.2010 kl.13:37

    Så nydelig både du og din hærlige sønn er :) Samma hvordan ens barn ser ut, om den har en diagnose eller ikke, så er det verdens fineste og man er verdens lykkeligste!

    LiNii Peachinii

    28.04.2010 kl.22:22

    Blir helt rørt jeg!

    Du er utrolig flink til å skrive.

    For en nydelig liten gutt, og for noen utrolig flotte foreldre!

    All ros til dere :))

    Tina

    23.05.2010 kl.11:52

    Så utrolig rørende å lese!! Sitter å gråter av vet ikke hva...men utrolig rørt over historien din ble jeg!! Har ikke barn selv, men veldig lyst på. Jeg har jobbet mye med barn med Downs, og de er utrolg herlige barn!! De har så mye ekstra som ikke "normale" barn har, de gir alt av seg selv til dem som er rundt dem :) Lykke til videre til dere alle tre :)

    Lene

    03.06.2010 kl.21:22

    Det var veldig fint skrevet dette her... Jeg sitetr med graaten i halsen, og vet ikke helt hva jeg skal si. Men alt var utrolig flott skrevet, og Daniel er kjempesoet gutt!

    Anita

    08.06.2010 kl.21:41

    Hei!

    Så skjønn gutt dere har :) Litt spesielt å lese, for vi opplevde det samme og kjente meg så godt igjen! Vi fikk vår gutt 31.03.08 og han heter også Daniel!!! Like nydelig som deres!! ;)

    ingerslilleverden.blogg.no

    11.06.2010 kl.03:01

    For en fantastisk gjenfortelling. Du skriver godt!

    Tårene triller her, det var virkelig rørende.

    Jeg fikk annbefalt bloggen din. Og håper det er greit jeg la deg til som venn. Enklere å følge deg da.

    Jeg titter nok innom igjen. :0)

    *Klem Inger*

    Ane Østnes

    14.06.2010 kl.23:04

    herlig og sjarmerende historie! :)

    stinemk

    14.06.2010 kl.23:45

    Fantastisk fin historie : )

    Anja

    16.06.2010 kl.21:36

    Hei Cathrine:)

    Utrolig flott histori,kjennte tårene presse på når jeg leste...og for enn fantastsik nydelig liten gutt,syns det er noe helt spesielt med barn som har Downs,de er så hærlige:) kommer til og følge med bloggen din,sender masse gode klemmer til dere alle,men spesielt til den hærlige lille gutten:)) Klem Anja

    karoline

    27.06.2010 kl.00:59

    åh, rørende! fikk tårer i øynene faktisk!

    daniel er jo bare utrolig søt! håper alt går bra med dere tre i fremtiden:)

    klem karoline <3

    Charlotte R. Iversen

    27.06.2010 kl.01:32

    Når jeg leste dette her, fikk jeg tårer i øynene :')

    heidi nguyen

    11.07.2010 kl.15:07

    hei ! jeg/vi fikk en nydelig liten prins med downs 07april 2010 2mn for tidlig,han var 1604 gram og 41 cm.vi fikk vite at han hadde downs i uke 21,valget var enkelt,hadde ikke byttet han ut,.han har fått navnet Gabriel,er min lille engel.vi er veldig glad at vi fikk akkuratt han,vi/dere er utrolig heldig.en fin blogg har du om lille daniel:)

    heidi nguyen

    11.07.2010 kl.15:11

    hei igjen! glemte og nevne at han er mitt 7barn,har nå 4gutter og 3 jenter:)den første sønnen min fikk jeg når jeg var 17,og den siste gutten(gabriel)er jeg nå 39:)

    Kristin

    13.07.2010 kl.17:22

    Utrolig bra skrevet :) denne bloggen skal jeg følge med på :)

    Viktoria

    14.07.2010 kl.21:43

    tnåå så søtt skrevet <3

    Syns daniel var kjempe søt ! <3

    emilievetdu.blogg.no

    15.07.2010 kl.17:48

    Heisann. Jeg leste nettopp bloggen din for første gang, og ble sittende utrolig lenge å lese nedover utrolig mange av innleggene dine, og alle toppsidene. Så kom jeg til denne siden. Jeg må rett og slett innrømme med det første at jeg ble imponert at du legger ut om hele historien din. Det er ikke noe alle tør, spesielt ikke å legge inn bilder, detaljere smerter og hendelser. Jeg syns denne historien din kan gi folk et godt innblikk på hva de gir seg ut på når de skal ha unger selv. Så du skal ha utrolig masse ros for det du har skrevet her! Det er masse tekst, utrolig masse - og det måtet ha tatt deg lang tid å skrive dette. Men når man begynner å lese, skal jeg love deg at man blir revet med, og klarer ikke stoppe før teksten stopper av seg selv.

    Hittil har jeg et utrolig godt inntrykk av deg. Du er en ærlig blogger, du skriver og uttrykker deg utrolig bra, og det liker jeg kjempegodt! PLUSS, at du har en nydelig unge. Det er så forferdelig når jeg ser eller hører folk som ler, kommenterer frekt eller himler med øynene når de ser folk som ikke er helt som oss andre. Ingen er like, og alle er unike på sin egen måte. Og det er jeg sikker på at din "Baby D" er også. Hihi, du har så skjønne bilder av han noen ganger, at jeg smilte når jeg så noen av dem. Automatisk. Tusen takk for et herlig, langt innlegg om fødsels-historien din, fortsett å blogge, jeg blir fast leser fra nå av!

    - EMILIE.

    Katinka løvåsen

    18.07.2010 kl.18:43

    Hei søøt daniel er da her en jente som har eplepsi og down syndromen så jeg er bare 12 år da !

    Marit

    19.07.2010 kl.21:44

    Ein sterk og rørande historie !

    Før ein herlig gutt de har fått :)

    Kari

    25.08.2010 kl.20:59

    Så fantastisk bra skrevet! Veldig fin historie! For en nydelig liten gutt dere har fått! Lykke til videre!:)

    Hannah

    03.09.2010 kl.20:52

    Utrolig vakkert skrevet! Daniel er heldig som har så flotte foreldre - som tar han i mot som han er:) Og, for en nydelig gutt^^ Lykke til på den spennende reisen videre:)

    Jenny

    01.11.2010 kl.19:40

    Den sammenligningen var meget god; det må jeg bare få sagt. Du beskriver så godt hvordan det er. Som Hannah skriver: Det er vakkert og nydelig formulert.

    Karina Torleifsdatter Feragen

    03.11.2010 kl.13:43

    For en nydelig sønn du har :) Beundrer motet ditt!

    :-)

    Marielle Katarina

    14.01.2011 kl.18:19

    Helt fantastisk å lese!

    Nina

    07.02.2011 kl.18:06

    Sitter her med tårer i øynene. Så fantastisk du er!

    Maren

    15.04.2011 kl.13:09

    Heisann! Kom over din blogg i dag. Jeg har ikke ord. Du skriver fantastisk. Jeg følte nesten at jeg var med på både fødselen din, og for ikke å snakke om turen til Nederland. Flott at du deler disse tankene. Og Daniel er nydelig. Lykke til til dere alle!

    Ella

    29.04.2011 kl.18:13

    ha du slutta?

    justinbforever

    29.06.2011 kl.21:43

    Stakkar :-(

    Han var kjempe søt og samtidig er dere villig til å passe på ham!

    Det er sjeldent at noen tørr å legge ut dette, men du er modig og tørr ting!

    Leyla

    04.07.2011 kl.21:34

    Så sterke og flinke dere er :) Ble helt rørt <3

    LiNii

    19.09.2011 kl.15:48

    Så utrolig fint skrevet! <3

    Veronica

    27.09.2012 kl.21:55

    Vakker tekst, full av følelser :)

    Skriv en ny kommentar

    hits