• april 2011

    it's about time to make the blue sky blush

    Endelig! Dere aner ikke hvor lenge jeg har ventet på at denne morgenen skulle komme. Jeg kan ikke fordra den mørke, kalde årstiden som stjeler alt av energi. Jeg stråler av å omsider få kunne si at våren er her!


    Og med våren kommer påske, så hvorfor ikke begynne høytiden først som sist? Synest det er så koselig å pynte opp hjemme, ikke bare for meg selv, men for lille Daniel også. Det er gøy med litt forandring og farger som frisker opp etter den lange og kalde vinteren, dessuten er det så masse flotte aktiviteter man kan finne på med de små. Jeg har handlet inn både karse vi skal så, vannfarger og andre småting. Jeg gleder meg til å sette meg ned og skape eviglange minner som ikke bare kommer til å vare på papiret, men også for alltid i hjertene våre ♥



     


    Hvordan pynter dere til påske, og hva er ditt beste påskeminne?


     

    Hva om det var du som ble født med Down syndrom?

    Som jeg har sagt mange ganger før liker jeg veldig godt å skrive, det har jeg gjort så lenge jeg kan huske. Det å kunne dele historien min, livet mitt og utfordringene mine med dere gjør meg glad. Skriving fungerer ofte bra som en terapi, jeg for mitt vedkommene er intet unntak. Jeg synest det er fantastisk å kunne dele så mye som jeg gjør med dere, for jeg får så mye positiv respons tilbake. Likevel må jeg si at det stadig er noen kommentarer som overrasker meg. Jeg blir rent satt ut og vet nesten ikke hva jeg skal tro om folk.

     

    '' Er det ikke kjipt å bli forlatt av typen, og sitte igjen med downs unge alene? Den kommer jo til å være barn for resten av livet i hodet. Du kommer aldri til ha no liv, det er synd på deg. ''



    Jeg er usikker på om kommentarer som denne sårer eller sjokkerer mest. Antagelig en riktig god blanding, for jeg skal si deg mine nokså normale øyne fikk en størrelse av en annen dimensjon da jeg registrerte hva som faktisk sto i denne kommentaren. Samtidig rev det i hjertet mitt, ikke bare fordi noen synes synd på meg fordi jeg har en sønn med Down syndrom som i og for seg er helt fryktelig å mene, men også fordi det tyder på at folk er helt utrolig uvitende på tross av at vi bor i et rikt og godt land som norge.

    Selvfølgelig er det kjipt å bli forlatt av typen, kanskje spesiellt når man har barn sammen. Det venter utfordringer og et genuint samarbeid man må oppretteholde resten av livet. Det er kjempe kjedelig, og ikke noe man ønsker. Fakta er dessverre at det skjer, ikke bare med meg - men også med mange fler. En trist utvikling som dessverre er realitieten i dagens samfunn.



    Derimot er det å sitte igjen alene med et barn med Down syndrom slettes ikke leit eller trist i det heletatt. Hvordan kan du fortelle meg som mor til et barn med Down syndrom at det er synd på meg? At jeg ikke kommer til å ha noe liv? At han kommer til å være barn for resten av livet? Det høres ut som jeg har blitt straffet for en grov forbrytelse og skal sone en livslang dom. Er det noe jeg slår hardt ned på så er det forskjellsbehandling og forhåndsdømming av andre mennesker. Vi må lære og ta vare på hverandre, vi lever i en verden med så mye ondskap og grusomhet at jeg forventer at mennesker som lever så trygt og godt som det vi gjør, i det minste har evnen til empati og omsorg for de i samfunnet som er annerleds og har utfordringer de må leve med livet ut.

    Jeg vet ikke om noen i min vennekrets som har så mye liv som det jeg har. Jeg er så positiv og full av vilje at det drypper av begeret noen ganger. At jeg har en sønn med Down syndrom er slettes ingen hindring, derimot er det en gledelig utfordring jeg tar på strak arm. Daniel er det største og beste som noen sinne har hendt meg. Gud skal vite hvor takknemmelig jeg er for at jeg fikk nettopp denne lille gutten med det ekstra lille kromosomet. Er det noe jeg kommer til å være evig takknemmelig over så er det akkurat det.


    Vår alles kjære Wenche Foss skrev en gang at det gjelder å ha ydmykhet nok til å forstå at det ikke er hvem man elsker her i livet om betyr noe - men ens egen evne til å elske. Med samme ydmykhet ønsker jeg at dere skal forstå at å få et barn med et handikap, et syndrom eller noe ekstra ikke er en straff. Og ligeså ønsker jeg så sårt at dere alle sammen skal forstå hvilken glede det er å få et slikt barn, og hvilken glede vi andre har mulighet til å gi dem bare ved å vise noe så enkelt som medmenneskelig kjærlighet.

    .. Tenk om du var den som hadde fått en diagnose, hva hadde du ønsket fra de rundt deg? Kjære lesere, lær og ta vare på hverandre. Det er det vi er her for.

     

    hits