• mai 2010

    Ny bryllupsserie på tv3 med oss som deltagere?

    ''Hei Cathrine,

    Jeg jobber med casting til en ny programserie om bryllup som skal gå på TV3. Jeg er på jakt etter brudepar som skal gifte seg... Dersom dette er av interesse hadde det vert supert om du kunne tatt kontakt ....''

    Egentlig vet jeg ikke helt hva jeg skal si. Gud så skremmende!! Men likevel så morsomt. Jeg fikk en lang mail fra tv3 som hadde kommet over bloggen min og lest at vi skulle gifte oss, og dermed lurte på om vi hadde lyst til å være med i en ny bryllupsserie som skal gå på skjermen. Men dessverre hadde de oversett en liten og mulig den viktigste detaljen med bryllupet?! ; Nemmelig datoen. Vi gifter oss ikke før 9.juli neste år, og innspillingen skal forgå til sommeren og høsten. Veldig synd, siden det hørtes ut som en både morsom og interessant serie. Men vi tar ikke til tårene av den grunn, blir det en sesong 2 skulle de ta kontakt igjen.

    Så da er det bare å krysse fingrene for at serien slår ann, så kanskje dukker vi opp på skjermen til neste år!





    Hva syns dere, bør vi bli med om vi får spørsmålet igjen?




     

    Barnedåp



    Idag har vi vært i barnedåp til Baby D's skjønne lille søskenbarn Jonas. En fin sermoni med vakre noter fra en ung fiolinist som trollbandt både meg og den lille røveren min.



    Pappa Rune og tante Anette var stolte faddere sammen med Jonas onkler Erik og Bjørnar. Dåpsbarnet selv var kanskje ikke like fornøyd med begivenheten og hadde nok mer lyst på pupp enn et vannbad iført kjole og lue.


    Det er noe spesiellt med å gå i kirken. Man får en slags indre fred og ro.






    Jeg var spent på hva mini Tarzan syntes om å sitte rolig i kirken så lenge, men det gikk forbausende bra. Ble det for rolig satte han likesågodt i å synge og jabbe i takt med preknen til presten, mens smilet gikk fra øre til øre.


    skjønne lille gutten min ♥




    Etter sermonien tok jeg med lillegutt en tur ut. Det var noen jeg ønsket han skulle få hilse på..



    Du døde så altfor tidlig bestefar. Og mer enn noe annet skulle jeg ønske du fikk oppleve Daniel.
    Jeg er helt sikker på at du ikke bare ville blitt verdens beste, men også verdens stolteste oldefar for lille Baby D.

    Selv om du er borte, vil minnene alltid leve
    Vi savner deg

    ~~~

    Kirken er et flott sted vi altfor skjelden besøker. Det er noe spesiellt med å være der. All energien. Alle minnene. Alt det gode. Alt det vonde. Det er et samlingspunkt. En port. På veien inn i livet. Og på veien tilbake til himmelen. Troende eller ikke. Det er kanskje det som er så fint, at man ikke vet. At det ikke finnes bevis - verken for eller imot. For tanken om at våre nære er med oss, er god. Det gir en trygghet. 

     Han skjønner kanskje ikke så mye av det enda, men det er ikke så viktig. Det som betyr noe er at han får være med.
    Det er viktig å la barna få oppleve virkeligheten. Selv om det er trist, er det godt. Han ser så lykkelig ut der han smiler mot oldefaren sin. Akkuratt som om han ser opp på han..



    Etter dåpen var det tid for feiring, presanger og god mat - Ja, alt som hører til en fest.
    Daniel storkoste seg. Selv om han nå har fått diagnosen Diabetes 1 så betyr jo ikke det at han aldri mer skal få noe søtt, og siden det skjelden er dåp mer en en gang i året, så fikk den ellers svært så vanne gutten vår smake på både kake, krem og rømmegrøt.

    Og jeg skal si deg han spiste. Ble det tomt for mat gikk vi likesågodt over på serviettene vi.





    Men, når han får så mye kaker og god mat som han gjorde idag, er det også utrolig viktig å huske på å gi insulin for maten han får. Kroppen hans produserer ikke insulin selv, og får han for mye sukker i kroppen uten å få insulin vil jeg ikke engang tenke på hva som kan skje. Det er en skummel og undervurdert sykdom.



    Viktig å få være med og prøve selv når pappa setter insulin :o)



    Alt i alt har vi hatt en veldig hyggelig dag. Nesten litt skummelt å tenke på at neste gang vi samles i kirken er det bryllupet vårt som står for tur. 411 dager igjen og SOM JEG GLEDER MEG!!!





    Bloggen og Baby D i ukens utgave av det norske ukebladet HJEMMET!

    Som jeg fortalte dere i et tidligere innlegg ble vi kontaktet av det norske ukebladet Hjemmet angående en reportasje om Daniel i vinter. Mange av dere har lest det og lagt igjen veldig hyggelige kommentarer om intervjuet i bloggen allerede, men siden ting går i en smule slow motion her om dagen har jeg ikke rukket å blogge det før nå.



    Jeg er både stolt og veldig takknemmelig for at vi av alle i hele norge skulle vise seg å være interessange for et så stort blad som Hjemmet. Stolt fordi jeg er velsignet med en så utrolig flott sønn at de til og med får lyst til å skrive om han i et av norges største ukeblad, og takknemmelig for at vi får sjansen til å dele både historien vår og bloggen med andre.

    Mye av grunnen til at jeg har valgt å blogge og legge ut så mye om livene våre som jeg faktisk gjør, er fordi jeg selv følte det fantes så lite egenopplevde opplysninger og erfaringer om det å få et barn med noe ekstra. Det var skummelt å sitte der uten å vite hva fremtiden ville bringe. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre, hva som kunne skje, hva som ville skje, hva det innebar. Det var rett og slett grusomt.


    Det var først da jeg innså hvor lite jeg visste, og hvor dårlig opplyst jeg faktisk var om Down syndrom og det å få barn generellt.




    Målet med bloggen min er å kunne vise, om ikke hele verden, så iallefall en stor del av Norge, at å få et barn med noe ekstra ikke behøver å være så ille som man først kanskje tror. Det er lov å få et sjokk. Det er lov å bli sint. Det er til og med lov å gråte når det egentlig skulle være den lykkeligste dagen i ens liv. For det er nemmelig sånn det ofte vil bli, når man får et barn med noe ekstra. Man er jo som regel ikke forbredt på det. Så det gjør innmari vondt, og man føler seg hjelpesløs og fortapt. Det er bare sånn det er, og ingen kan klandres for det. Ingen.

    Jeg vil vise dere realiteten. Jeg vil vise dere at det går ann!
    Man kan fint leve som før, det er ingenting som blir ''ødelagt''.


    Og det er nettopp det som er så utrolig fint med å få et barn med noe ekstra. Kjærligheten som følger med. Kreftene du ikke ante du hadde. Motet du ikke trodde fantes. Du blir et helt nytt menneske. Du tenker annerledes. Du får nye verdier.


    Man har rett og slett blitt velsignet med en av universets vakreste engler.





    Så tusen takk for alle hyggelige kommentarer, hilsner, og mail jeg har fått fra dere alle!! Selv om jeg ikke har hatt tid til å svare dere i det siste, så vit at jeg leser hvert et ord som skrives. Jeg er rørt, takknemmelig og målløs. Tenk at det finnes så mange gode mennesker der ute som legger av så mye av tankene sine til akkuratt oss. Tusen takk, det betyr mer enn dere kan forestille dere. Dere hjelper oss ikke bare med å få frem budskapet vårt, men dere løfter oss. Dere er med på å gi oss livsgnisten tilbake når vi er slitne og får oss til å smile de gangene noe er tungt. Tusen takk, alle sammen. Vi er dere evig takknemmelige.


    10 days to go



    Nå har vi vært hjemme en uke. Det føles som den siste måneden har løpt fra oss. Så mye har skjedd, og så mye må bli gjort. Vi begynner å få teken på blodsukkeret til Baby D nå. Men han våkner om natten. Gråter. Vil ikke ligge alene. Jeg tror han drømmer. Om tiden på sykehuset. Nålene. Legene. Det er skummelt for en liten stakkar som ikke skjønner hva som skjer.  

    Det er bare 10 dager igjen til vi flytter. Det blir spennende. Klør i fingrene etter å begynne å pynte og stelle. I det heletatt bare det å komme inn og kunne bo i sitt eget hus. Ihh, dette ser jeg frem til.



    Midt oppe i alt er jeg også på jakt etter litt inspirasjon. Er det noen som har en bra interiørblogg å anbefale meg?



    Byggmester Bob!

    Endelig! Etter å ha sittet oppe til langt på natt i flere døgn med pugging og oppgaver er eksamen nummer 4 endelig unnagjort. Det føles herlig! Og enda mer herlig er det at det nå er hele to uker til neste gang, og bare 21 dager igjen til SOMMERFERIE!! Gud som jeg gleder meg!




    Som dere ser har jeg prøvd meg som veggriver idag også. Hvor dyktig jeg var trenger vi ikke gå nærmere innpå, men veggen gikk nå ned tilslutt (..ikke takket være meg)
    Vi har en uke på oss til å få i orden hele huset til innflyttning, hu hei. Har mine misstanker om at det kan bli en smule vanskelig, men vi står på som best vi kan. Det skal bli herlig å komme inn, sette seg ned, nyte livet og bare slappe av litt. Gleder meg veldig!


    17.mai er vi så gla i...

    ...morro vi har fra morgen til kveld! En ting er iallefall sikkert, nå er storsjarmøren vi alle er så gla i tilbake for fullt! Igår feiret vi Baby D's andre 17.mai. Første gang var han bare 12 dager gammel og skulle egentlig ha ligget trygt og godt inne i magen enda. Denne gangen var bunaden på og han blitt en stor og herlig liten gutt som elsker å gjøre seg til foran kamera.


    say cheeeese!!












    Selv om blodsukkeret til sjørøveren begynner å bli ganske stabilt, er vi fortsatt i begynnerfasen. Han var lang i øynene da det kom is og kaker i alle farger og fasonger på bordet, men inntil vi føler oss tryggere på diabetesen holder vi oss til vanlig mat med lite sukker. Det er en tilvenning. Det er vanskelig å ikke bare kunne gi han det vi vil, når vi vil. Men han er flink. Han spiser maten sin og er fornøyd. 


    Hvor stolt jeg er av deg, lille skjønne gutten min, kan ikke beskrives med ord. Du er en engel sendt fra oven som har kapret både hjertet og sinnet mitt. Du er mitt alt. Vårt alt lille venn. Mamma og pappa elsker deg ♥






    Det var godt med en dag fri. Vi er slitne. Det tar på å være på sykehuset så lenge. Det tar på med eksamen, jobb, skole og flytting. Det tar på når så masse skjer på engang. Men vi er blitt sterkere. Vi vokser på det. Det er ikke meningen å klage, men det klart vi har våre stunder vi og. Jeg ser frem til sommer og litt fri. Å kunne nyte livet. Nyte å være mamma for en så skjønn gutt. Nyte å se hvordan han vokser og utvikler seg.

     





    Hva er en 17.mai uten gode venner å dele gleden med? Tante Veslemøy og lille Silje var selvfølgelig med og feiret. Herlige mennesker vi er veldig glade i ♥



    Hva er en tradisjonsrik 17.mai for deg?

    God Morgen Norge!

    Da var the big happy family våkne og klare for dagens plikter. Vi har kommet igang med flyttingen nå. Kjørte et tilhengerlass med ting igår, og skal prøve med noen malingsstrøk idag. Er fortsatt kjempe masse igjen som må gjøres, og med tanke på at vi ikke har leiligheten lenger fra den 1.juni er vi ganske stresset.



    Heldigvis har vi en solstråle uten like til å løfte oss opp igjen når vi blir slitne. Hvem kan vel la vær å smile til det nydelige ansiktet her?




    Tre lange uker

    Tre uker er snart gått. De har vært tøffe. De har satt oss på prøve. De har virkelig testet oss. Tre uker er gått, og nok engang står jeg tilbake med nok et nytt syn på livet. Man vet ikke hvor heldig man er før man mister det.




    Men det var kanskje hell i uhell denne gangen. Han kommer jo aldri til å få vite om et liv der man kan spise det man vil, når man vil. Han kommer aldri til å tenke over at det er merkelig å måtte sette sprøyter hver dag. For han er så liten. Det er dette som vil bli livet hans. Han er så liten at han vil aldri få sjansen til å se hva han mister friheten sin til. Han vil være takknemmelig for det han har fått. Han vil lære å leve med denne sykdommen.



    Det er nok værre for oss. Som foreldre. Å måtte vite at gutten vår aldri vil få livets fulle rett på samme måte som oss selv. Å være klar over alt han kommer til å gå glipp av. Jeg tenker ikke bare på diabetesen. Han har jo Down Syndorm og.




    Samme hvor mye jeg skulle ønske det, vil han aldri bli helt som andre. Det er en sannhet som er vond å innse.




    Vi kom hjem fra sykehuset igår. Vi skal ikke tilbake nå. Vi er endelig hjemme. Jeg har ikke fått blogget de siste dagene. Det har vært så mye å gjøre. så mye å sette seg inn i. Jeg hadde matteeksamen igår. Jeg var helt sikker på at jeg kom til å stryke. At jeg skulle sitte der. Ikke ha noe å skrive. Det har blitt liten tid til lesing på sykehuset. Men det gikk over all forventning. Jeg sier ikke jeg kommer til å få en A. Men jeg kunne svare på alt. Utfyllende og greit. Jeg følte det gikk veldig bra. Jeg henger fortsatt etter med ting. Jeg har flere eksamener. Jeg har igjen noen dager med praksis. Vi er midt oppe i flyttingen vår. Samtidig har jeg en jobb og tre hunder jeg må ta meg av. Men jeg skal nok få puslet det sammen. Det skal gå.



    Til syvende og sist føler jeg meg fortsatt heldig. Bare ting får roet seg litt ned. Bare vi kommer inn i huset vårt. Jeg blir ferdig med eksamene mine. Bare vi kommer på rett vei igjen. Da blir det mye lettere. Det er en sykdom som er fullt levelig med. Det blir bare noen omveltninger. Nye rutiner. Men vi klarer det. Vi må klare det.


    hjemme på perm

    Følelsen jeg sitter med nå tror jeg nesten ikke kan beskrives. Aldri før har jeg vært så glad for å være hjemme. Det føles helt uvirkelig deilig. Å kunne få sove i sin egen seng, spise hva man vil, stå opp når man selv vil, i det heletatt. Bare være hjemme. Det er fantastisk - selv om det bare er for et par dager.



    Vi er hjemme på ''perm'' for å se hvordan vi klarer oss på egenhånd. Spennende, men samtidig helt herlig. Man blir så stresset på sykehuset. Det skjer noe rundt en hele tiden. Man blir sliten.
    Heldigvis har det ikke vært noe problem hittil. Jeg håper vi snart får dra hjem og begynne vår nye hverdag. Det blir en ny tilværelse. Man blir ikke like fri som før. Hvert måltid må reguleres, skrives ned og passes på. Ett stikk i fingeren for hver gang han spiser, og hver gang han er ferdig. Hver 3-5 dag skal pumpen skiftes. Vi må stikke han med en nål i ryggen. Helt selv. Det blir nytt. Det blir skummelt. Men det blir også en tilvenningssak. En kneik vi må komme over.
    Tankene om at nålestikk er vondt må vekk. Daniel må lære at det er normalt. Det er hverdagen hans nå. Vi må vise oss fra en god side. Vise styrke. Vise at han er en tøff liten gutt.

    ..For han er det..den lille sjørøveren vår..veldig tøff..


    .

    NOEN SOM HAR LYST PÅ EN LITEN UPDATE?

    Det blir litt sånn frem og tilbake med blogging om dagen. Tid er mangelvare. Den strekker rett og slett ikke til noen ganger. Vi går straks inn i vår tredje uke på sykehuset, jeg har eksamener langt oppetter ørene og midt oppe i alt skal jeg være både en perfekt mamma og en god kone. Jeg skal innrømme det kan bli litt mye til tider. Men det er en fase vi må igjennom, et holdepunkt i livet. Men akkuratt nå ser jeg bare frem til vi kommer ut fra sykehuset, får flyttet inn i huset og begynt der vi slapp. Jeg er sliten.



    Heldigvis har vi en helt fantastisk lege og mange flotte sykepleiere som tar seg godt av oss


    Baby D's first birthday! - tidenes bursdagspresang!!!

    Snart to uker på sykehuset og flere nålestikk enn hva som må til for å sy et lappeteppe.
    - Idag er det pause fra alt vondt og leit, idag skal han feires! LILLE BABY D ER 1 ÅR!!!

    Han er i form nå. Han smiler. Han ler. Han virkelig koser seg. Joda, han skjønner når vi skal stikke han. Han surver litt. Griner litt på nesa og trekker til seg fingrene. Men vi får det til. Han er så flink. Tross litt protester, sier han ikke et pip. Han får det unnagjort. Flinke lille gutten vår.

    Men tanken om å tilbringe hans første bursdag på sykehuset gjorde meg trist. Hadde han ikke opplevd nok vondt i det korte livet sitt nå? Skulle han ikke engang få feire sin første bursdag? Få være sammen med familien. Alle de som er glad i han. Få oppleve sine første bursdagspresanger. Få se og klemme på de sprettne ballongene. Få smake sin første bursdagskake. Skulle han ikke få oppleve noe godt, den lille sjørøveren vår da?



    Den dagen man blir noe så stort som mor til et barn. Da skjer det noe med en. Man får et nytt syn på ting. Livet forandres. Det blir ikke som før lenger. Du får en gave. Større enn noe annet. Du får ett nytt innstinkt. Nemmelig morsinnstinktet. Og er det noe en mor ønsker for sitt barn. Så er det at det skal ha det bra.

    Så idag har jeg satt ned foten. Samlet besteforeldre og en høyt elsket tante til en bursdagsfest utenom det vanlige på rom 724 på Lillehammer sykehus. Idag skal alt vondt bort. Idag skal det gode frem. Idag skal den lille gutten vår feires!

    Så opp med det norske flagget og frem med gavene. BABY D FYLLER ÅR!! :D



    Selv om det ble en liten og intim feiring kombinert med undervisning i diabetes og insulinpumpe bruk, ble det likevel en fantastisk bursdag. Baby D lyste opp når han ble vekt av bursdagssang og morgenklem fra hele familien idag. Bare det å få en annerledes dag, fyllt av noe annet enn sykdom og nåler, gjorde virkelig sitt for den lille tassen. Idag fikk utrykket ''å smile fra øre til øre'' en ny betydning. Han var så lykkelig.



    Etter å ha sjarmert hele sykehuset i senk ventet en liten oppmerksomhet på dagen fra den fantastiske gjengen fra barneavdeligen i 7.etg og - og Daniel, han fortsatte å smile ;)



    Så med masse flotte gaver og mye morsomt papir å rive i var det en veldig lykkelig gutt som lå og rullet på gulvet her idag. Det var herlig å se han så lykkelig. Å kunne gi han en hel dag kun for han, var en gave i seg selv. Han ble så glad. så vanvittig glad.


    Men den største gaven av dem alle, det var nok den fra tante...




    1 år og hesteeier er det nok ikke mange som kan skryte av å være. Du kan tro mamma og pappa måpte da vi så hva som sto i bursdagskortet til lillegutt. Han har fått helt utrolig masse fint idag, vi er overveldet og enormt takknemmelige.

    Vi er utrolig heldige som er velsignet med en familie som denne.

    Så nå blir det masse kos og trening på hesteyggen fremover. Barn med Down Syndrom er jo som kjent noe svakere motorisk sett og trenger mer trening enn barn som er født uten kromosomfeil. Og en hest er et perfekt tiltak for denne treningen. Kontakten barna får med dyrene er uvurderlig, og styrken de får av å sitte på hesteryggen er kjempeflott.

    SÅ TUSEN, TUSEN TAKK. Jeg er målløs og vet sannelig ikke hva jeg skal si. Å vite at vi har en familie som stiller så utrolig mye opp for oss, og bryr seg så helhjertet om den lille gutten vår et gull verdt. Tusen takk. Alle sammen.




    Hipp, hipp hurra!!! :D


    DEFINITION OF LOVE

    Idag er det ett år siden verdens vakreste lille gutt kom til verden. Det er rart å tenke tilbake på. Tiden har gått så utrolig fort...

    Året som har gått er uten tvil det mest betydningsfulle og lærerike året i mitt liv. Jeg har vokst, jeg har blitt sterk og jeg har fått et helt nytt syn på livet og hva som virkelig betyr noe her i verden. Ikke i mine villeste fantasier hadde jeg engang trodd jeg noen gang skulle bli mamma til et barn med Down Syndrom - det er sånn som skjer andre. Ikke meg.
    Det var et sjokk, det var uventet og det var vondt. Tankene surrer når man får en slik beskjed. Jeg visste ikke hva det innebar, jeg visste ikke hvordan det ville gå, jeg ble redd og verden raste sammen.




    - For lite visste jeg om at gutten jeg nettopp hadde satt til verden var en liten engel sendt fra oven med evner til å gøre alt vondt om til godt, og alle sorger om til glede.   





    Det varmer i hjertet mitt når jeg ser på den lille tassen som titter varsomt opp fra sengen bortenfor meg her.
    Han ser så tillitsfullt på meg.
    Han smiler.
    Øynene hans skinner.
    Han stråler når han ser meg titte tilbake.
    Han er et kjærlighetens barn, den lille gutten der.
    Det som var skummelt har han lært meg å kjenne.
    Det som var sårt har han lært meg å akseptere.



    Ingen gave kan målbindes med kjærligheten de vakre øynene til Daniel utrykker. Ingen gave så stor som han kan jeg noensinne få igjen. Intet menneske verden over, betyr så mye som det lille knøttet der gjør for meg.

    Aldri noen sinne har jeg vært så stolt som da jeg ble mamma til deg, skjønne prinsen min!
    Tusen takk for at du valgte meg.












    Mamma elsker deg av hele sitt hjerte lille gode Daniel.

    GRATULERE SÅ UTROLIG MASSE MED DIN ALLER FØRSTE BURSDAG!!
    GRATULERER MED 1 ÅRS DAGEN BABY D!!!! :D








    weekend and company at the hospital

    Nå er den slitsomme turbanen de festet på hodet til Baby D da vi kom på akutten for en uke siden endelig borte. Men bare det var jo en grusom prosess i seg selv. Halve hodet hans er nå vokset, fri for hår. Den var festet med masse plaster og tape. Stakkar lille gråt og gråt, nok engang. Kanylen på den ene siden har ligget i klem så han har fått et lite sår der. Men han er flink, den lille sterke gutten vår. Han klarte dette og.



    På lørdag fikk vi stort besøk av bestemor, bestefar og en veldig stolt onkel. Baby D lyste opp da Henrik kom inn døren og ville leke med han. Siden blodsukkeret hans fortsatt er veldig ustabilt gikk det litt i tykk og napp med sjørøveren vår, men det var tydelig at han satte pris på besøket og koste seg med onkel på gulvet.



    Viktig å slappe av mellom lekingen ;)




    Under ser dere verdens beste mamma og bestemor ♥

    Jeg kunne aldri bedt om å få en snillere og mer forståelsesfull mor enn henne. Så takk, for at du alltid er her for oss mamma. Hva jeg skulle gjort uten deg, det vet jeg sannelig ikke.





    MORGENRUTINE

    Han gråter. Han er redd. Han vil ikke. Han kjemper imot. Han drar til seg fingrene. Men han må. Lille, lille gutten. Han må. Hver dag. Flere ganger daglig. Resten av livet.





    Jeg har inntrykk av at diabetes er en sykdom folk flest ikke tenker så mye over. ''Åh, er det bare det'' , ''Ja, men det går jo fint an å leve med'' ''Det er jo ikke så farlig''  Men når jeg står her selv, og ser realiteten inn i øynene. Da ser jeg hvor grusomt det kan være. Jeg mener fortsatt vi har hvert heldige, det kunne jo vært så mye verre. Men likevel. Se for deg et liv der du må stikke deg selv i fingeren før hvert eneste måltid. En glass med saft er nok. Da må blodsukkeret måles. Man lærer virkelig å sette pris på ting når man kommer i slike situasjoner.


    hits