• juni 2010

    DEL 3




    Daniel hadde fått en hest i gave har han hilst på den? Kan du vise noen bilder og fortelle mer om det?:-)

    Det er riktig som du sier. Daniel fikk hesten Balder i 1års gave av tanten sin (Hun er egentlig min tante, men vi regner henne som tante for han også) Det er en utrolig flott trening for barn med Down syndrom å få ri, de styrker musklene og kommer i nærkontakt med dyr. Helt fantastisk! Han har dessverre ikke fått hilst på han enda, da det har skjedd så utrolig mye her den siste tiden. Men det vil nok skje om ikke så altfor lenge. Lover å lage et eget innlegg med Daniel og Balder når den tid kommer. 

    Hvordan går det med daniel nå?

    Det går veldig bra med Daniel. Som nevnt sliter vi litt med å holde blodsukkeret stabilt, men det er sånn det vil være i førstningen. Og den siste uken har det hold seg ganske bra, så kanskje har vi kommet i mål med den delen nå. Håper det vil holde seg slik ivertfall.

    Han er en sterk gutt med mye pågangsmot. Jeg er absolutt ikke bekymret for fremtiden hans. Dette vil han klare utmerket.

    Du skrev at han fikk konstantert Downs Syndrom etter fødselen. Men hadde dere noen mistanker da du gikk gravid med han?

    Like etter jeg fødte kom overlegen på avdelingen inn til oss og fortale meg det som skulle bli mitt livs sjokk. Sønnen min har mest sannsynlig Down syndrom, det vil bli tatt prøver for å konstantere det. Og misstanken viste seg å være rett. Daniel har kromosomfeilen trisomi 21 som du kan lese mer om her

    Da jeg gikk gravid hadde jeg ingen misstanker om at noe skulle være galt. Vi hadde jo fått bekreftet på 5 ultralyder at alt var i skjøneste orden, så jeg var ganske avslappet når det gjaldt det. Det beviser bare at man ikke kan stole blindt på teknologi og leger. Det mest uventede kan skje, tross alle bekreftelser man først har fått.

    Men det som er viktig å huske på er at alle barn skal være like velkommne uansett. Selv om man lett kan miste troen på alt etter en slik beskjed vil man fort oppdage at det ikke er som man tror.. Like gla i barnet lover jeg dere at man blir likevel.




    Du er veldig vakker, og jeg synes ikke du skal skamme deg over tidligere bilder du har tatt. Kommer du til å ta modelloppdrag noen gang igjen?

    Tusen takk, det var hyggelig å høre. Jeg syns det er veldig morro å ta bilder. Det finnes så mange kombinasjoner og ide'er -  det er spennende å se resultatet. Jeg kommer definitivt til å ta flere bilder fremover, men karrieren som glamourmodell har jeg lagt bak meg.
     

    Er dere redd for å få flere barn forresten? Så klart dere sikkert vil vente et par år med det, regner med at barn med Downs byr på litt fler utfordringer enn et "normalt" barn, men har dere tenkt å få fler barn i fremtiden?

    Nei, vi er ikke redde for å få flere barn. Alt som har skjedd har egentlig hatt motsatt virkning. Jeg enda mer klar for barn enn jeg noensinne før har vært. Å få et søsken til Daniel er en av mine høyeste ønsker. Hadde det vært opp til meg hadde jeg allerede hatt en liten søster eller bror til han, men naturen går sin gang så vi får vente spent og se.

    At Daniel har down syndorm er inget hinder for flere barn. Barn er krevende uansett syndrom eller ikke, så det skal vi nok klare fint. Det handler om å inkludere alle og ikke gjøre forskjell. Det er viktig å behandle alle likt og ikke gi Daniel spesielle goder ''bare'' fordi det er noe med han.


    Hvordan går det med dere alle tre?

    Det går veldig fint. Vi som alle andre kan bli slitne og irriterte på hverandre, men litt diskusjoner er nok bare sunt. Vi er i full gang med å gjøre om huset og gleder oss stort til alt er ferdig så vi bare kan nye planleggingen av bryllupet, livet og familien.


    Har du/dere fått negativ om tale om Daniel? pga sykdommen hannes

    Ja, vi har fått negativ tale om sykdommen hans. Det er faktisk uventet mange uvitende personener som slenger med kjeften der ute. Jeg blir sjokkert noen ganger, men istedenfor å kjefte dem huden full ser jeg det mer verdifullt og forklare dem hvordan det egentlig er. De fleste får dårlig sammvittighet og trekker angrende tilbake det som har kommet frem, men jeg har også opplevd bedrevitere som står fullt og fast på sitt.

    Man må bare prøve å hever seg over sånne ting. Klart kan det såre, men til syvende og sist er det VI det handler om. Ikke dem. Så lenge vi har det godt sammen kan de egentlig bare mene, tro og si hva de vil.



    Har folk stoppet deg på gaten å sagt de leser bloggen din?

    Ja, folk har stoppet med både på gaten, på jobb og i barnehagen. Jeg blir like overrasket hver gang noen leser bloggen min. Kjenner jeg blir sprutrød og vet egentlig ikke hva jeg skal si. Men for alldel, jeg syns det er utrolig koselig av dere, og setter stor pris på at dere kommer bort samme hvor fortumlet jeg blir. Veldig hyggelig :)


    Er Daniel alltid like blid som han er ut på bildene?

    Ja, Daniel er alltid like blid - om ikke enda bliere. Han er virkelig en solstråle og jeg tror ikke jeg har sett noe barn som smiler sånn som han. Her blir både store og små sjarmert i senk.



    Jeg lurer på hvor høy du og kjæresten din er?

    Jeg er 1,70 høy og rune er 1,79 ? ingen av oss er spesiellt høye. Men de lave har det godt ;)


    Og har du noen gang angret på valgene du har tatt? Som å føde Daniel.

    Jeg angrer på mange valg jeg har tatt her i livet. Men som man lever lærer man, og det er bedre å angre på noe man har gjort, enn noe man ikke har gjort.

    Men er det noe jeg absolutt over hode ikke angrer på så er det at jeg fødte Daniel. Han er den største gaven jeg noensinne har fått. Uten han vet jeg sannelig ikke hva jeg skulle gjort.


    Og hvor lykkelig er du egentlig?

    Hvordan kan man definere lykken? Jeg er heldig. Jeg har en frisk sønn -  ja for i mine øyne er han helt frisk. Han har noen tillegg, men han er ikke syk av den grunn. Jeg skal snart gifte meg med verdens beste mann. Vi har kjøpt oss hus. Jeg er i full gang med utdanningen min. Jeg har vakre dyr rundt meg og vi er økonomisk stabile. Hva mer kan jeg ønske? Jeg er over gjennomsnittet lykkelig! :)


    Kommer du til å be mange fra klassa de på skolen i bursdag?
    Ettersom det bare er samlinger

    Vet du, jeg feirer ikke bursdagen min på den måten lenger. Fakitsk kan jeg ikke huske sist jeg feiret den. Jeg er heller den som ordner og feirer andre. En klem fra min kjære er nok for meg på bursdagen min.


    Hvordan er det å ha en sønn som har downs? Er det mye dere må gjøre anderledes?

    Nå er jo Daniel vår førstefødte, så vi vet ikke hvordan det ville vært å ha et barn uten Down syndrom, men man blir minst like glad i barnet uansett - om ikke mer. Vi prøver å gjøre ting akkuratt som vi ville gjort dem om han ikke hadde hatt Down syndrom, og jeg syns det går veldig fint. Vi har enda ikke møtt noe hinder som har tatt fra oss muligheten til å gjøre noe som helst.

    Det er selvfølgelig ting som må gjøres annerledes. Et barn med down syndrom vil trenge mer oppfølging enn et annet barn. Han må trene mer på ting og vi må være med å øve. Men ting vi virkelig må gjøre annerledes er bare enkle grep som at han må ha flere vaksiner enn andre barn, han trenger fysiotereapaut en gang i mnd og i det heletatt. Små enkle grep som er individuelle fra barn til barn.


    Kan du videobligge svarene?

    Videoblogge er nok ikke helt meg. Men det kunne selvfølgelig vært en tanke. Svarene blir ikke videoblogget denne gang, men jeg skal ta med meg ide'en videre.


                    



    Hvorfor blogger du?

    Jeg begynte å blogge for å kunne vise familie, venner og kjente hvordan vårt nye liv hadde blitt. Mange lurte på hvordan vi tok det, hvordan det var, hvordan han så ut. For å la folk slippe å spekulere og snakke valgte jeg å begynne å blogge om det så de kunne se det med sine egne øyne, alle som ville. Etter hvert som bloggen og Daniel vokste og ble større, begynte jeg å blogge for alle. Jeg ønsker at hele verden skal få se at et barn med ekstra behov ikke betyr slutten på alt godt.


    Hva ser du på TV?

    Jeg ser egentlig ikke så veldig mye på tv, men som de fleste andre jenter er det jo dramaserier fyllt av kjærlighet og intriger som fenger meg. Gossip girl, Keepin up with the Kardashians, Greys anatomy, Sex and the city og Frustrerte Fruer er nok det det går mest i.


    Hvordan tok dine venner og familie imot Daniel? Oppførte de seg annerledes i forhold til andre babyer i starten?

    Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten de fantastiske vennene og den herlige familien jeg har. Alle behandlet oss akkuratt som jeg ville ønsket at de skulle behandle oss. At jeg hadde fått en baby som ikke var som alle andres var det ingen som sa noe på, de oppførte seg som man ellers ville oppført seg på et barsel besøk. Helt fantastisk!


    Skal dere ha mange gjester i bryllupet deres? : ) Når var datoen? : )

    Datoen er 09.07.11 - bare oddetall, og jeg kan ikke fordra oddetall (!!) Vi skulle egentlig gifte oss 16.juli 2011, men kirken var stengt den dagen, og valget falt dermed på 9.juli. Kanskje er oddetall mine nye lykketall, hvem vet?

    Jeg er i full gang med gjestelisten og foreløpig står den på 117 stk. En god del med andre ord, så vi har mye å gjøre!


    Skal du ha drope bukett eller korleis skal den vere?:) Skal dere ha brudepiker/brudesvenn?:)

    Ahh, jeg har så lyst til å bare røpe alle detaljene nå med engang. Buketten kommer til å bli veldig vakker. Den vil bli et spesiellt prosjekt for meg. Hva jeg skal gjøre med den vil jeg ikke fortelle enda, men følg med, for den vil få et eget innlegg senere.

    Ja, vi skal ha brudepike/brudesvenn - men også dette vil jeg ikke røpe for mye om enda. Det eneste jeg vil si er at det kommer til å bli et virkelig drømme bryllup som vil by på mange overraskelser.


                        


    Viss du hadde fåt vite da du var ca 12 uker på vei, at Daniel hadde downs, hadde du da tatt abort?

    Ønsket om å bli gravid den gangen jeg bar på daniel var utrolig stort. Jeg ville aldri kunne klart å gjennomføre en abort. Jeg er 110% imot abort om det ikke er særskilte gurnner for det. Så nei, selv om tanken hadde vært skremmende å vite så tidlig i svangerskapet så hadde jeg ikke tatt abort.


    Vil dere ha flere barn?

    JA!! Allerhelst i går, men vi tar det som det kommer.


    Vis du blir gravid med enda et barn med downs syndrom tar du abort da?

    Visst jeg blir gravid igjen og får nok et barn med diagnosen Down syndrom kommer jeg ikke til å ta abort. Aldri. Jeg vet noen sier at ett barn med handikap er greit, men ikke to. Jeg er helt uenig. Er man klar for å få barn er man også klar for det som evt kan følge med barnet. Skulle vi være en av få så som fikk et barn til med down syndorm kommer jeg til å ta utfordringen, men jeg skal ikke nekte på at det vil føles veldig leit med engang. Det ville jo bli til at man begynner å lure på hva man har gjort galt her i verden som gjør at man skal måtte igjennom to slike diagnoser, selv om det går veldig fint med Daniel.


    I en tidligere spørsmålsrunde nevnte du at du har tatt silikon. Jeg vurderer å få implantater selv, og lurer på om du har opplevd noe ubehag eller komplikasjoner ? Hvorfor og hvor mye la du inn ? Håper du kan svare meg ærlig på dette, da jeg ikke har fått noen seriøse synspunkter fra andre.

    Jeg kan godt svare deg ærlig på dette. Det har jeg ingen problemer med å gjøre.

    Hvorfor jeg la inn silikon kan jeg ikke gi deg noe bra svar på. Jeg hadde lyst på silikon, jeg syns det var fint. Enkelt og greit. Jeg hadde verken små pupper eller andre komplikasjoner som tilsa at jeg trengte det, men jeg syns det var veldig fint å se på og ønsket med dermed silikon.

    Jeg har ikke opplevd noe ubehag eller komplikasjoner med implantatene mine. Jeg husker jeg forbredte meg på en uutholdelig smerte, men ble veldig positivt overrasket. Jeg var i så god form etter operasjonen at jeg dro rett til Danmark dagen etterpå. Den første uken var det litt ømt og stivt under brystene og armene, men jeg fungerte fint.

    Har heller ikke opplevd noen senkomplikasjoner. Men kan nevne at det første året kan du miste følelsen på undersiden av brystene totalt. På et bestemt område under brystene hadde jeg ingen følesler overhodet. Det føltes akkuratt som når du tar på kinnet ditt etter at man har fått  bedøvelse hos tannlegen. Litt ekkelt men det gikk over etter ca et års tid.

    Jeg brukte størrelse 75 b før jeg la inn implantatene, og 75 d etterpå. Jeg la inn 345 gram dråpeformede implantat under muskelen- om jeg ikke husker helt feil nå (?)


    Reiste du med gateway college til Mexico da du dro for første gang?

    Første gang jeg var i Mexico var jeg der på ferie. Jeg fallt totalt for det vakre landet og siden har det blitt mitt andre ''hjemland''. Jeg føler tilkobling, et samhold - et band mellom meg og Mexico. Høres kanskje merkelig ut, men Mexico er blitt en stor del av meg.

    Jeg har også vært i Mexico med Gateway college, noe jeg også kan annbefale på det varmeste. En super opplevelse og minner som vil vare livet ut.


    Er du fornøyd med yrkesvalget ditt?

    Som jeg nevte tidligere har drømmen alltid vært å bli veterinær. Men ja, jeg er absolutt fornøyd med yrkesvalget mitt.

    Hva slags navn sto det mellom da dere skulle velge, og hva hadde det stått mellom om det ble jente?


    Vi var veldig usikre på om han skulle få navnet Daniel, eller om han passet bedre med Lucas. Etter hvert som fødselen nærmet seg begynte Rune å henvende seg til magen mi med ''Daniel'' når han snakket, og dermed så ble det til at den lille tassen fikk navnet Daniel når han endelig kom ut.

    Jeg har klart for meg hva mine neste barn skal hete, også om det blir en jente. Men noen hemmeligheter vil jeg spare litt på, så hvilket navn nestemann i rekken kommer til å få må dere smøre dere med tolmodighet for å få vite.



    Hvor mange hunder har du?

    Jeg har tre hunder. Alle av typen chihuahua, både korthåret og langhårete.




    Går Daniel til fysio? Hvor ofte?

    Daniel gikk til fysio en gang i mnd. Nå har han ikke vært der siden vi var på sykehuset, da det gjevnlig vil komme en fysiotereapeaut til barnehagen og vurdere han der.


    Hva kan han? Krabbe, rulle, stå, åle osv?

    Skrev litt om hva han kan i ett tidligere spørsmål, men for å nevne kort så åler han seg både frem og tilbake, setter seg opp selv og ruller. Han er i god gang med å begynne å krabbe, så det er nok ikke lenge før han begynner å krabbe ordentlig nå.

    Barn med Down syndrom trenger lenger tid på det motoriske enn andre barn. Å forvente at en 1-åring med Down syndrom skal gå, det kan du ikke. Kanskje begynner han å gå om 2 mnd eller kanskje ikke før om ett år. Uansett lar vi han ta den tiden han selv trenger. Det haster ikke.


    Har han assistent i bhg? Hvor mange prosent?

    Ja, Daniel har 100 % assistent i barnehagen. Hun har hovedansvaret for Daniel og det som skjer rundt han imens han er der.


    Vill du ta fostervannsprøve når du blir gravid igjen

    Det å ta en fostervannsprøve er et etisk dillemma. Skal man velge bort et barn bare fordi en fostervannsprøve tilsier at noe er galt med det? Skal det ikke engang få sjansen til å leve? Jeg har bestemt meg for å ikke ta fostervannsprøve.



    Explore. Dream. Discover.




    Er det noe jeg er sikker på så er det iallefall at maleryrket ikke er noe for meg.


    Ble en smule sent innlegg fra meg idag, men vi har så utrolig masse som må ordnes og fikses før vi drar til Sverige. Huset ser jo ut som en total katastrofe. Istedenfor å ta for oss ett rom om gangen hoppet vi like gjerne på både kjøkken, stue, trapp og gang i samme slengen - mulig vi burde holdt oss til en etasje om gangen, men shit au. Nå er vi virkelig igang, og jeg tror jeg snart kan se målstreken i det fjerne.

    Gleder meg masse til alt er ferdig. Lover dere før- og etterbilder, tips og omvisninger av alt som er verdt å se. Tross den forbaskede malingen så elsker jeg å pusse opp! Det er så morro å se hvilke resultater man klarer å oppnå. Selv den minste lille gråstein kan bli til gull når jeg får den mellom fingrene. Dette er gøy!! :)



    DEL 2



    Hvor gammel er Daniel nå?

    Daniel blir 14 mnd den 5.juli,  begynner å bli en stor gutt!


    Når har du bursdag?

    Jeg er født den 2.august i 1988 - en ekte løvinne og sommerbarn.


    Hvordan går det med diabetesen? Blitt mere vant til det?

    Det går bra med diabetesen. Jeg har ikke blogget så mye om den i det siste da det ikke har skjedd så mye på den fronten. Vi strever litt med å få blodsukkeret til å holde seg stabilt, men har hatt en veldig bra uke nå. Håper det fortsetter slik.

    Man venner seg på alt nytt. Hele dette året har bestått av tilvennelser og nye rutiner. Det har vært masse å gjøre og masse å sette seg inn i, men jeg tror vi har klart det ganske bra. Rune har vært kjempe flink, og jeg er utrolig takknemmelig over å ha fått en så fantastisk far til mitt barn som han.


    Mye igjen på bryllupsplanene?

    JA!! Åh, jeg blir sliten bare av å tenke på det. Men samtidig er det noe av det morsomte jeg har gjort så jeg gleder meg til hver eneste lille stund jeg kan sitte å planlegge og fantasere om bryllupet. Jeg elsker å finne på ting, pynte og organsiere, så dette er helt perfekt for meg.


    Har du noen dyr? Vet du har hunder, men noen andre? Og hva heter de?

    Jeg elsker dyr mer enn noe annet. Jeg er en veldig dyrekjær person og kunne ikke hatt et hjem uten  dyr. Jeg har som du allerede vet, tre chihuahuaer. To langhårete og en korthåret. De heter Simba, Nala og Nikita og er noen herlige små som er med hvor enn det skjer.

    Jeg har også en stor blågul arapapegøye ved navn Tequila. Dessverre har jeg blitt nødt til å sette henne ut på for da vi ikke fikk lov til å ha henne der hvor vi leide før. Men så snart vi får i gang huset her og får bygget et skikkelig voliere til henne skal hun hentes hjem. Jeg gleder meg stort!



    Hva er det søteste/kuleste/morsomste, altså beste med baby D?

    At han er så utrolig blid, hele tiden! Det går ikke en dag uten at vi ser det herlige smilet hans. Han er en virkelig storsjarmør som får enehver pessimist til å dra på smilebåndet. En skikkelig, skikkelig godklomp.


    Hvordan gikk det på eksamen?

    Gud hjelpe meg. Jeg har aldri vært så nervøs før i hele mitt liv. Vi bodde på sykehuset  midt under eksamensperioden og jeg måtte pendle mellom eksamen, sykehus og leger en hel måned. Det var helt grusomt og ble fortalt at jeg kunne ta dem igjen til høsten istedenfor sånn at jeg kunne konsentrere meg om Daniel mens alt pågikk som værst. Som nevnt tidligere er jeg både en evig opptimist og veldig sta så det gikk jeg ikke med på. Jeg ville i alle fall prøve, så fikk det som ikke gikk så være. Dette er jeg veldig glad for nå, for resultatene mine ble uventet bra! Om jeg ikke fikk toppkarakter kom jeg fint ut av det og med tanke på alt som har skjedd er jeg utrolig fornøyd.


    Hvor lenge har du og kjæresten din vært sammen?

    Vi ble sammen sommeren 2007. Jeg var akkuratt ferdig med vidergående og skulle flytte til mexico et halvt år senere. Men som kjent overvinner kjærligheten alt, og tilbake fra mexico jeg kom og ble gravid med verdens vakreste Daniel.

    En bedre mann enn Rune kunne jeg ikke engang drømt om. Han oppfyller alle krav til en perfekt ektemann og er rett og slett perfekt.


    Er du lykkelig?

    Jeg er over gjennomsnittet lykkelig. Med hånden på hjertet kan jeg love deg at dette året er det beste året jeg noen sinne har hatt. Daniel var en virkelig stor gave. Han har gitt meg et helt nytt syn på alt, og jeg er utrolig takknemmelig for å ha fått en så nydelig sønn.

    Nå har vi jo også kjøpt oss hus og skal gifte oss, hva mer kan enn da be om? Jeg er så absolutt lykkelig! :)


    Jobber du nå?

    Jeg jobber omtrent hver eneste dag. Jeg har mye å henge fingrene i, og skal ikke legge skjul på at det har vært litt mye til tider. Men dette vil jeg få igjen for senere, så jeg jobber gladelig! En god holdning til jobb og utdannelse og et positivt syn er viktig å ha, du vil nå langt med det i livet.


    Du er alltid kjempe brun, spesilet i annsiktet. Er det naturlig? eller tar du mye sol og bruker mye sminke/selvbruning?

    Jeg er nok skyldig på de fleste punkt. Jeg tar altfor mye solarium og spiser betakaroten som det skulle vært sukkertøy. Ok, jeg overdrev kanskje litt nå. Men betakaroten og solarium er mye av grunnen til at jeg er så brun. Selvbrunning hender det seg jeg tyr til om vinteren, men ikke nå når solen er på sitt beste. Man blir så fort skjoldete av det og det flasser av med engang.

    Som andre jenter bruker jeg også sminke, men pudder/brunkrem/foundation har jeg faktisk sjelden på meg, i alle fall nå som det er sommer. Det er viktig å la huden få slappe av og trekke til seg frisk luft og næring. Jeg kan jo også nevne at faren min var ganske brun så det er mulig jeg har arvet noen gode gener der.

    Har du fulgt med på tangerudbakken? Hvis ja, hva synes du?

    Selvfølgelig har jeg fulgt med på Tangerudbakken! En herlig serie med enda herligere deltagere. Jeg syns det er flott at de har valgt å sende et program som Tangerudbakken på TV. Er det noe vi absolutt trenger så er det å bli kjent med hvordan livet fakitsk er for noen. Dette er med på å fjerne fordommer og lære oss å kjenne mennesker med Down Syndrom. Jeg syns det er helt fantastisk.


    Kan dok itj flytt te Trondheim så æ kan vær barnevakt ? :D

    Jeg må nok skuffe deg der, kjære du. Men kan jo fortelle at vi vurderte det tidligere i år når vi var på husjakt. Halve slekten min er fra Frosta og områdene rundt der, så det bor faktisk en liten trønder i meg og ;)


    Hvorfor valgte du å starte på Førskolelærer utdanningen :)?

    Min store drøm har helt fra jeg var bitteliten vært å bli veterinær. Det finnes ikke et yrke her i verden jeg kunne tenke meg å bli så mye som det. Dessverre er kravene kjempe høye og jeg er ingen Einstein, heller en helt vanlig gjennomsnittlig elev. Jeg kom derimot inn på dyrepleien og var i ekstase over det. Men etter et halvår ble jeg gravid og gikk dermed glipp av anestesien, røntgen og mye viktig. Ikke nok med det så utviklet jeg ekstrem svangerskapskvalme og ble så syk at jeg ble innlagt på sykehuset for å få intravenøst. Jeg raste ned i vekt og trodde seriøst jeg skulle dø. Dette ble dermed enden på min karriere som dyrepleier, noe jeg var veldig lei meg for.

    Men tanken på å sitte hjemme med den kommende babyen et helt år uten å gjøre noe ''fornuftig'' gikk jeg ikke med på. Jeg lette litt rundt og kom over nett og samlingsbasert førskolelærer utdanning på Hamar. Jeg var veldig usikker, hadde ikke sett for meg at jeg skulle bli førskolelærer i mine villeste fantastier engang, men angrer ikke et sekund på at jeg hoppet i det. Det er en kjempe fin ordning for de som har barn eller venter barn, og en super utdanning.



    Er det lett å få jobb der du bor som Pedagogisk leder?

    Pedagogiske ledere er noe som alltid trengs. Om det er lett å få jobb som det her er jeg fakitsk ikke helt sikker på. Men at jeg må satse på å jobbe som bare førskolelærer i begynnelsen ser jeg ikke helt bort ifra nei.


    Har søte Daniel lært seg noen ord =D?

    Daniel sier mamma og pappa, men det går som regel i en uforstående babling og roping.
    Han er veldig søt når han først setter i gang





    Hvordan ser du for deg fremtiden sammen med Daniel og kjæresten din?


    Nå har vi jo både hus og er snart gift. Jeg gleder meg til å ta fatt på fremtiden. Jeg tror den vil bli helt fantastisk og jeg ser frem til både nye utfordringer og gleder vi vil møte. Det blir spennede å se Daniel vokse opp. Spennende å se hvordan han utvikler seg. Jeg har den beste familien man kan ønske seg så dette er noe jeg virkelig ser frem til.


    Hvordan er det å leve i en så liten bygd og ha en gutt med downs
    syndrom?

    Først var det veldig skummelt. Jeg var utrolig redd for bygdesladderen og hva folk ville si. Jeg gjorde heldigvis et klokt valg i å lage denne bloggen. Folk fikk dermed se og lese om hvordan det var selv. De trengte ikke spørre venner og kjente som igjen hadde hørt noe fra sine venner og kjente. Jeg skrev alt svart på hvitt så alle kunne få ta del i det nye livet vårt og se det med sine egne øyne. Dette var min måte å motkjempe sladderet på og det fungerte veldig bra! Jeg tror folk setter pris på åpenheten min. Det er jo ikke rart folk lurer når et så ungt par får en så brå og uventet start på familielivet.

    Så mitt råd til andre som måtte komme i samme situajson er å være åpne om det. Folk vil lure. Folk vil spørre. Og folk vil snakke. Fortell dem sannheten! Fortell dem akkuratt hvordan det er. Det vil dere komme langt med.

                       
    Ønsker du deg flere barn i fremtiden?

    Jeg har veldig lyst på flere barn. Skulle det dukke opp et nytt kjærlighets barn i den nærmeste fremtid er det så absolutt velkomment.

    Jeg ønsker meg totalt 7 barn, men om det vil skje er det kun vår Herre som vet. Jeg har også et brennende ønske om å adoptere. Det finnes så utrolig mange barn der ute som trenger foreldre og et godt hjem, så hvorfor ikke hjelpe dem de som kan? Et barn er like mye verdt om det er ditt eget eller andres, og jeg kunne veldig gjerne tenke meg å hjelpe et barn uten foreldre.


    Hvor er det du studerer?

    Jeg studerer på Høyskolen i Hedemark avd. Hamar. En flott skole med utrolige lærere!




    And here u got the answers!




    Hva slags kjole har du tenkt til å bruke?

    Jeg laget et innlegg om kjolen tidligere i vinter du kan lese her

    Hvilken det blir vil tiden vise, men en ting som er sikkert er at den skal være stroppeløs! Jeg har en knapp på en nydelig kjole jeg kom over på en side fra USA, men om det blir den vet jeg ikke enda.





    Hva slags rolle har dere planlagt at Daniel skal ha i bryllupet?

    Jeg hadde egentlig tenkt å lage et eget innlegg om dette senere, men jeg kan jo ikke holde alle godbitene for meg selv heller. Planen er å la Daniel få æren av å bære ringene og følge oss opp til alters. Jeg gleder meg stort, det blir rørende å se den lille gutten min stabbe seg frem med det som skal symbolisere kjærligheten mellom meg og Rune for resten av livet.



    Når var datoen til bryllupet igjen?

    Vi gifter oss lørdag 09.juli 2011 i Vågå kirke - og nedtellingen er i full gang :D


    Hvordan går det med Daniel i barnehage?

    Det går kjempe bra! Han stortrives og er så glad når han kommer der om morgenen. Siden han har Down Syndorm og Diabetes, trengs det en ekstra voksen til å følge han opp. Han gløder som en solstråle hver gang han ser Anne Randi som har hovedansvaret for han i barnehagen. De går veldig godt overens og koser seg masse sammen, veldig rørende å se. 

    Jeg må også få sagt hvor takknemmelige vi er for at Anne Randi ville ta på seg dette ansvaret. Så tusen takk til deg, du er gull verdt! :)


    Hvordan er det å være mamma til en litt guten med downs syndrom?

    Helt annerldes enn jeg hadde forestillt meg. Først var det veldig skremmende. Det var nytt og jeg trodde ikke jeg skulle klare det. Følelsen jeg satt med var grusom. Det gjorde virkelig vondt. Men etter hvert som tiden har gått har jeg både lært og erfart at det ikke er så ille. Det er faktisk det helt motsatte. Det er fantastisk. Ting går kanskje ikke helt som man har planlagt hele tiden, men holder man motet oppe og fokuserer på det positive istedenfor alt det negative, som man ofte har lett for å gjøre i slike situasjoner, så vil man oppleve det hele på en helt ny måte.

    Jeg skulle ønske jeg kunne gå tilbake i tiden, legge en hånd over meg selv og fortalt meg hvor fint det kommer til å gå.




    Får du høre mange fordommer?

    Til og begynne med var dette noe av det jeg fryktet mest. At noen skulle si sårende ord, eller bruke Downs i en negativ sammenheng og snakke uten å tenke seg om. Dessverre har det også skjedd, flere ganger. Jeg kjenner det det stikker i hjertet, hver eneste gang. Men jeg vokser på det. Jeg tenker som så at de er uvitende. De vet ikke bedre.

    Derfor kan det kanskje være en reminder neste gang noen av dere bruker ordet ''mongo'' og ''downs'' i negative sammenhenger. Man gjør ikke narr av mennesker som har et handikap. Det er kanskje lett å tenke at ''de hadde ikke skjønt det likevel'' Men fakta er at mange av dem ville skjønt det. Og like mange ville blitt såret og lei seg.  Så vær forsiktig med ordbruken, og tenk igjennom hva du sier og til hvem.

    Ord kan såre, mer enn man tror.


    Har han begynt å krabbe enda?

    Daniel åler seg frem og tilbake og er både høyt og lavt. Han er veldig ivrig og vil være med på alt. For å komme seg fremover bruker han hendene og drar, samtidig som han legger den ene foten fram og dytter ifra. Så han krabber ikke ordentlig enda, men han er på god tur. Derimot satte han seg opp alene for første gang i helgen. Du kan tro vi var stolte!

    Barn med Down syndrom ligger noe etter andre barn i den motoriske utviklingen. Dette er nok enklest å oppdage ved 1 års alderen, da vil som regel gjemnaldringene fortsette i sitt tempo, mens barna som har Down syndrom vil begynne å henge etter. Det som gjelder da er å ha tålmodighet og hjelpe barnet til å stimulere musklene og kroppen slik at de også vil klare det. Noe av grunnen til at de bruker lengre tid enn andre barn er at de er så utrolig myke i kroppen, derfor må musklene trenes opp og styrkes.





    Jeg lurer også på det med kjole, har du funnet en stil du liker/vil ha?

    Jeg har hatt klart for meg hvordan drømmekjolen skal se ut så langt tilbake som jeg bare kan huske. Den skal være hvit, uten stropper og sitte helt perfekt. Den skal være minimalistisk, samtidig som den oppfyller alle krav til å være perfekt. Jeg vil ikke ha for mye dilldall på den, men litt skal det jo selvfølgelig være.


    Hvordan holder du deg i så bra form? :D

    Hehe, morro at du skulle spørre. Jeg trener aldri. Jeg kan ikke huske sist jeg utøvde noen form for sport eller var i ordentlig bevegelse. Jeg har rett og slett for mye å gjøre for tiden. Men jeg spilte både håndball og red en del før. Er det noe jeg virkelig skulle ønske så var det at jeg hadde en hest, da hadde jeg kommet til å bodd på hesteryggen tror jeg. Elsker hester.


                                        


    Og utøver du noe wicca?

    Jeg er veldig fasinert av det overnaturlige. Jeg er åpen for alt og tror det er mer mellom himmel og jord enn vi vet om. Jeg har flere typer tarotkort, pendler, bøker og diverse om temaet og har en særdeles stor interesse for dette. Så rent nei kan jeg nok ikke svare på spørsmålet ditt, men heller ikke rent ja. Som jeg nevte i spørsmålet ovenfor, jeg har rett og slett ikke tid nå, men drev en god del med det før.


    Dine beste egenskaper?

    Å kunne se noe positivt i seg selv og andre er den beste egenskapen man kan ha. Å være positiv er noe av det jeg kan best, Jeg er en evig opptimist og har tro på alt uansett hvor umulig det måtte virke. Så min beste egenskap må være all den positive energien jeg bringer.



    Dine verste egenskaper?

    Jeg er veldig sta. Det er mulig jeg var et esel i mitt forrige liv, om ikke annet et mulldyr. Når jeg har bestemt meg for noe, da er det sånn. Jeg har ikke tall på hvor mange diskusjoner jeg og Rune har hatt hvor jeg bastant har sagt at slik er det, men tatt feil. Å komme krypende tilbake og si unnskyld er like surt hver gang ;)





    Hva skal du/dere i sommer?

    Siden vi akkuratt har kjøpt oss hus er det ganske mye som må gjøres hjemme. Denne sommeren kommer til å bli veldig stressende og vi har lite tid til ferie. Men en tur til Sverige på det store westernshowet High Chaparral blir det. Vi drar allerede neste uke og gleder oss masse. Vi har også snakket på å kjøre en tur gjennom vårt landstrakte land, men vi får se hvor langt vi kommer i oppussingen først.

    Nå var vi også tilbake i Mexico i hele februar, så om det ikke blir noen lang ferietur i sommer så klager vi ikke likevel. Vi hadde en fantastisk tur til Riviera Maya som gjorde veldig godt.






    what to choose?!

    Virkelig. Hvor mange peisovner, gulvplater, vegger, vasker, trapper og dusjer finnes det egentlig?! Jeg har en helt verden av eventyr liggende fremfor meg på gulvet, men jeg klarer ikke velge. Vi prøver jo å være økonomiske og satse på billig, brukt og fornuft. Men det er ikke lett. Det meste må man kjøpe helt nytt, og å finne en pris man ikke går konkurs over er ikke enkelt.



    Vi går for en naturlig stil. Vi ønsker jordfarger i beige, hvitt, brunt, kanskje litt grått og creme. Det skal være en harmonisk flyt over det hele. Det er kult med stilrene hus fulle av luft, men jeg vil ha det varmt og hjemmekoselig. Man skal føle seg velkommen når man er her.


    Jeg trenger inspirasjon! Tips meg!!




    mårrån alla ihopa!

    Er vel like så greit å få øvd inn svensken først som sist. Idag er det nemmelig bare en uke til vi drar på en etterlengtet ferie til våre kjære svenske naboer og bosetter oss i en ekte svensk stuga sammen med lillebror, tante, onkel og søskenbarn. Turen har nå vært planlagt i over 2 år (!) så du kan trygt si jeg gleder meg. Planen er å besøke den store western parken High Chaparral og få med oss Sveriges største western samling med de fremste western rytterne Sverige har å by på. Med en så hestegal familie som jeg kommer fra kan ikke dette bli annet enn bra!



    Over ser dere mitt halvferdige kjøkken og en stk glad Cathrine som er veldig klar for jobb i den herlige varmen!


    Hvor går årets ferie for din del?


    Jeg er så glad!!

    Verdens herligste mann kom med frokost på sengen, solen skinner, Baby D kommer snart tilbake fra barnehagen og dagen skal bare nytes! Når jeg skriver nytes mener jeg selvfølgelig planlegge bryllupet vårt.
    Nå er både kirke, frisør og gjesteliste i orden og jeg er i full gang med detaljene. Jeg liker nye tradisjoner, ekstraordinære ting og minner man aldri vil glemme. Temaet for bryllupet vårt er derfor kanskje ikke så veldig overraskende  ''a Fairytale Wedding'' - Kanskje litt klisjè aktig, men man gifter seg kun engang så hvorfor ikke gjøre det beste ut av det. 


                       

    For at dere ikke skal få tungen helt opp i halsen av de kjærlighetspregede tankene mine, satte jeg sammen noen inspirasjonsbilder dere kan ta en titt på istedenfor ♥



    Hvilke farger skal du ha i ditt bryllup?


    TILBAKE FRA POLITIET

    Som jeg fortalte dere på lørdag fikk jeg en veldig grov trussel på telefonen etter at jeg kom hjem fra jobb. Jeg syns det var både ubehagelig og ekkelt. Det er ikke sånn normale mennesker tuller med. Som alle andre, reagerte jeg sterkt på meldingen og valgte derfor å overlate den til politiet idag. Får man slike meldinger skal de taes alvorlig og man bør varsle ifra. 90 % av slike meldinger er kanskje en dårlig spøk, men tenk skulle du være så uheldig å være en av de 10 siste prosentene.
    - Man spøker ikke med livet.
    Betjenten jeg snakket med tok saken veldig alvorlig og satte pris på at jeg valgte å komme til dem. Saken er nå under etterforskning og jeg håper de finner ut hvem meldingen kom ifra.



    Det er skremmende å bli utsatt for noe slik. Men det er dessverre blitt slik idag, at man sender avgårde meldinger uten å tenke over konsekvensene de kan få. Jeg håper derfor dette også kan være en reminder til dere alle. Vær forsiktig med hva du sier og tenk over hva du gjør. Dette er ting som vil følge en resten av livet og kan gjøre ting vanskligere for en senere i livet. Og for all del, skulle du få en trussel av denne typen - gå rett til politiet. Det er ikke noe å lure på engang. Det er det de er der for!!



    Har du noen gang mottatt truende meldinger etc?
    Har du sendt truende meldinger til andre?
    Hvordan ville du reagert om du fikk en slik melding?





    You ask - I got the answers!

    Mye har skjedd, mye er i ferd med og skje og mye planlegges om dagen. Jeg har fått en god del spørsmål av dere jeg dessverre ikke har rukket å besvare, men nå er sannhetens time kommet og jeg kjører igang med en spørsmålsrunde.

    Så har du noe på hjertet om meg, Daniel, bryllupet, huset vi pusser opp eller noe annet du måtte lure på er det nå det gjelder - SPØR I VEG!







    Noen ønsker meg død

    Noen ganger lurer jeg bare på hva som er galt med noen mennesker.

    Da jeg begynte å blogge gjorde jeg det av en grunn - at venner og kjente som lurte på hvordan vi taklet å få et barn med Down Syndrom skulle få lese og se hvordan vi hadde det med sine egne øyne. Det er klart folk ble nysgjerrige. Hvor ofte hører du om et ungt par som får et barn med Down Syndrom i en liten bygd? Folk snakket. Folk stirret. Folk lurte. Folk ønsket svar. Å være åpen og ærlig er ofte den beste måten å slippe unna alle spørsmålene på. Jeg begynte derfor å blogge, noe som også gjorde godt for min egen del. Det føltes befriende å kunne få alle tankene som surret ned på papiret og dele dem med noen.
    Etterhvert oppdaget jeg at det ikke bare var kjente og kjære som viste interesse for bloggen og hvordan livet vårt plutselig hadde fått en helomvending. Det var mennesker jeg aldri hadde verken sett eller snakket med som tok kontakt. De la igjen kommentarer. De skrøt av oss. De viste omtanke. Noen så til og med opp til oss. Jeg ble overveldet. Tenk at mennesker vi aldri hadde møtt brydde seg så mye om oss. Det føltes helt utrolig. 


                           


    Når jeg tenker tilbake på dagene på sykehuset like etter at Daniel kom til verden føler jeg et stort tomrom. Kjærligheten og gleden som følger med et barn manglet. Det var ikke noe koselig. Det var ikke en fest. Alt var mørkt, grått og trist. Jeg hadde så masse spørsmål. Hvordan skulle vi klare det? Kom han til å overleve? Kunne han dø? Hva om han hadde hull i hjertet? Hvor alvorlig rammet var han? Hvordan så fremtiden ut? Var det nå livene våre skulle ta slutt?
    Jeg gråt. Jeg gråt. Og jeg gråt. Hvorfor var det ingen som hadde skrevet en bok, et hefte, noe på internett, i det heletatt hva som helst, om hvordan de taklet det? Jeg lette febrilsk på nettet. Jeg kom over mange gode sider, de hadde fakta opplysninger. De hadde statistikker. De hadde antatt leve alder for mennesker med Downs. De fortalte meg hvor mye større sjansen for leukemi var for et barn med Downs. De fortalte meg alt jeg trengte å vite, men ikke noe av det jeg trengte å høre. Og akkuratt da raste min verden fullstendig sammen.





    Hvorfor var det ingen som hadde skrevet hvordan det var? Hvilke ufordringer de møtte, viste bilder av hvordan barn med Downs så ut, fortalte om livene sine etter de fikk et barn med Downs? En ting var å høre det fra legene, men det var ikke det jeg var ute etter. Jeg ville se noe ekte. Jeg ville lese om en virkelig familie. Legen hadde jo ikke noe barn med Downs. Hva visste vel han? Jeg trengte noen som selv hadde opplevd det. 
    Joda, legen gav oss et nummer til noen vi kunne kontakte, men det ble liksom ikke det samme. Det var for tidlig å begynne å snakke med ukjente mennesker over tlf. Jeg var jo ikke riktig sikker på hva jeg selv lurte på enda. Alt var bare ett eneste stort kaos. Det jeg trengte nå var ikke overflod med informasjon og enda fler mennesker å forholde seg til. Jeg trengte et sted jeg kunne sette med ned for meg selv og lese, titte på bilder og selv lære å kjenne hvordan det var. Men jeg fant ingen. 


                    


    Ettersom bloggen ble mer og mer kjent og vi lærte på vår egen måte om hvordan det var å få et barn med Down Syndrom begynte jeg å blogge for alle. Fokuset var ikke lenger på venner og familie, men alle som måtte ønske å lese om hverdagen vår. Om de var studenter med oppgaver som handlet om kromosomfeil, nybakte foreldre i samme situasjon, pårørende eller bare enkelt og greit helt vanlige mennesker som viste interesse eller var nysgjerrige, det spilte ingen rolle. Alle skulle få se og lese om hvordan vi hadde det! Jeg ville vise verden at slik var det. Slik klarer vi det. Og slik vil vi vise andre i samme situasjon at de også kan klare det!




    Bloggen begynte å bli stor. Vi havnet på topplisten over norges 100 beste blogger. Kommentarene strømmet på. Mailer, sms'er, telefoner, det store norske ukebladet Hjemmet tok kontakt. Plutselig var drømmen oppfyllt. Bloggen var lett tilgjengelig og jeg hadde nå fått sjansen til å vise alle hvordan det virkelig var.
    Jeg både var og er fortsatt utrolig takknemmelig for dette. Det er en stor mulighet til å hjelpe andre, og det setter jeg stor pris på å ha fått sjansen til å gjøre. Bare det å vite at så utrolig mange mennesker tenker på oss og følger oss, det er overveldende. All den gode rosen og støtten vi har fått kan ikke gjengjeldes med ord. Det er stort. Utrolig stort. Og vi er dypt takknemmelige.

                                               
     
    Selvfølgelig følger det dessverre ikke bare gode sider med å brette livet sitt ut på det vide og brede internettet. Hvem som helst kan lese om oss, og hvem som helst kan kommentere. Det man alltid bør ha i bakhodet før man legger ut om ting på en blogg er at vi lever i et fritt samfunn med en stor ytringsfrihet, og det er svært skjeldent at alle er enige i det du skriver, gjør og mener. Dette er selvfølgelig noe jeg også har fått oppleve. Heldigvis ikke så ofte, men et par ukonstruktive kritikker har det blitt. Kommentarer de egentlig kunne spart seg for, men som jeg likevel har prøvd å gi et svar tilbake på. Jeg pleier ikke ta meg så veldig nær av de negative kommentarene, henger man seg for mye opp i dem kan man jo ikke blogge. Mange av dem er jo til å ødlegge en stakkars med, noe jeg dessverre fikk oppleve igår kveld.

                                              

    Jeg har fått mange merkelig henvendelser opp gjennom, men denne er den eneste jeg virkelig har blitt skremt av.

    Å vite at en person jeg aldri har snakket med har lyst til å drepe meg føles ikke så veldig kult. Jeg ble både redd og nervøs. Hvem iallverdens navn og rike ville funnet på å sende en slik melding til noen man ikke kjente? Dette er ikke sånn man gjør bare for morroskyld engang. Det er ekkelt og jeg føler meg utrygg.
    Den ukjente personen som tydeligvis ønsker å være anonym ved å ha skjult nummer, har dog glemt å gjøre seg oppmerksom på en viktig ting. Utifra noen enkle søk har jeg klart å finne både navn, andresse og arbeidplass og kan meddele dere at han ifølge opplysningene jeg har funnet jobber i den norske garden utenfor Slottet.
    Det første tanken som dukker opp er dermed sikkerhetsrutiner og ansatte. Er det virkelig slike type mennesker som blir satt til å vokte kongehuset vårt med standhaftige uniformer og store gjevær? Det er ikke bare skremmende men også veldig sjokkerende.


    EDIT: Nummeret tilhører ikke personen fra Garden, slik vi først trodde. Han er mao. uskyldig og jeg beklager dypt for krenkelsen.



    Jeg kommer til å ta meldingen videre til politiet mandagsmorgen og håper de vil sjekke det videre opp for meg. Dette er ikke en melding jeg ser på som en spøk. Selv om man skal tåle mye som en blogger er det visse ting som ikke er akseptabelt, og dette er absolutt en av dem.



     

    Bryllupsfeber med stor B!

    Med fare for å virke helt bridezilla her kan jeg nå meddele at både kirke og frisør er bestillt og klart for bryllupet! Da mangler vi med andre ord bare lokaler før det viktigste er i orden og jeg kan senke skuldrene et par hakk igjen. Jeg skal innrømme jeg er veldig usikker på akkuratt det med lokalene, er litt bekymret for plassmangel og evt løsninger. Jeg har sett for meg akkuratt hvordan jeg vil ha det, men for å få til det er det meget mulig vi må flytte bryllupsfesten ut i det fri.



             



             


    Drømmen er runde bord med hvite kapper på stolene kombinert med fargene burgunder (mørkere rosa) , creme og perlemor som er fargene vi har valgt til bryllupet. Gud som jeg gleder meg til å begynne med dekoreringen! Jeg elsker å planlegge og pynte, med tiden burde jeg kanskje åpne et eget ''Cathrine's Wedding Decoration'' firma - hadde passet meg perfekt iallefall ;)


    Hvordan er ditt drømme bryllup?


    Bridezilla's list

    Lister, kalendere, almanakker, you name it. Jeg er avhengig av dem og skriver ned den minste detalj så fort jeg har en mellom fingrene. Det sier seg jo selv at jeg trenger en til bryllupet også.

    Okei, så var ikke denne så veldig lang. Men planleggingen er jo en del av sjarmen ved bryllupet så jeg tror jeg og listene mine kommer til å kose oss masse fremover! Morgendagen kommer iallefall til å starte med valg av frisørsalong og reservering av prøvetime hos frisøren - og du kan tro jeg er spent. En ting er prisen, men en annen er hvilken frisyre jeg skal ha. Jeg har virkelig ikke peiling. Det finnes jo så utallig mange! Skal man ha løst hår? Oppsett hår? Tiara? Krøller? Mørkt? Lyst? Slør?

    Hva syns dere?





    when harry met sally

    God morgen alle sammen! Står i skrivende stund på jobb og teller ned timene til klokka er 16.30. For å si det sånn; Jeg trenger et kjøkken. Og det helst igår. Noe tyder på at mine bønner er hørt for utpå kveldningen skal vi utover til Hamar å se på en herlighet av et kjøkken jeg håper faller i smak. Tro det eller ei, man går faktisk lei av å dele brødet på komfyren og spise maten av papptallerkener dag etter dag.

    Baby D ser derimot ikke ut til å ta kjøkkensorgene mine like tungt



    Om timene derfor kunne tenke seg å øke hastighet en smule, kan denne dagen utvikle seg til å bli svært så spennende veldig snart.


    Hvilket kjøkken har du?
    Hvilke farger kunne du tenke deg på ditt fremtidige kjøkken?



    Tilbake på sykehuset

    En stressende, omveltende men likevel så herlig måned har gått siden vi ble utskrevet fra sykehuset. Tiden har gått så fort. Rart å tenke på at det allerede er 2 mnd siden noe så enkelt som sukkeret i maten vi har i oss kunne revet fra meg det mest dyrebare jeg eier å har. Skremmende.



    Idag var vi tilbake. Samme sted. Samme overlege. Samme diabetessykepleier. Daniel er en helt annen gutt idag enn han var for 2 mnd siden. Det varme smilet er på plass. Det bleke og utmattede ansiktet er borte.
    Denne gangen var det heldigvis bare en kontroll. Den gikk bra. Men blodsukkeret hans er altfor høyt. Vi strever en del med det. Vanskelig å få det stabilt. Vanskelig å holde det nede. Jeg skal innrømme det er slitsomt å måtte ha i bakhodet hele tiden. Man blir utslitt. Han gråter. Vil ha mat. Men ikke før blodsukkeret er tatt. Nålen må frem. Maten blir gitt. Insulinet settes. En halvannene time går. Blodsukkeret må sjekkes igjen. Og nålen er nok engang fremme. Det tar på. Men, det er en rutine vi må lære å leve med.



    walk-in closet

    Da var frokosten inntatt og vi er i full gang med renoveringen av det nye-gamle-huset vårt igjen. Idag er det walk-in closet som står på menyen for min del. Vi har 4 soverom i andre etasjen, alle relativt store. Men siden vi er så godt igang med riving av vegger og nye løsninger her likevel ble vi enige om at når vi endelig har fått vårt eget hus skal vi for engangsskyld ha et master Bedroom med virkelig god plass. Svaret på våre drømmer ble dermed å slå sammen to av soverommene til ett, og lage et walk-in closet.




    Jeg gleder meg til å begynne med rivingen og se resultater. Ord kan ikke beskrive hvor lei jeg er av trange klesskap hvor klærne krøller seg til og blir stygge før man i det heletatt har fått dem over hodet. Det skal bli deilig å få orden på sakene.









    Den neste utfordringer bli da hvilken løsning vi skal velge. De finnes utallige. Vi går for lune farger i hele huset, og vil ha noe allà creme, beige, brun, hvit på soverommet, så glorete som paris hilton sitt (siste bildet) blir det nok ikke..


    Noen av dere som har walk-in closet og vil dele tips og erfaringer?


    Forandring fryder?





    Vad tycker ni?

    Selv tror jeg det kommer til å bli veldig bra! Nå er vi nesten ferdig med stue og kjøkken, mangler bare lister og kjøkkeninnredning så ser det snart ut som vi bor i et hus igjen.

    Jeg leter fortsatt etter inspirasjon til soverom, bad, gang, gjesterom, barnerom ++ Så sleng gjerne ut blogger eller nettsider dere vil annbefale så tar jeg en titt!



    ENDELIG!

    Dette er en dag jeg har ventet lenge på skulle komme. Det føles egentlig helt utrolig at den faktisk er her, og det føles enda mer utrolig å kunne si at jeg har fullført første året på førskolelærerlinjen. Jeg har fått en del spørsmål av leserene mine om hvordan jeg syns det er å kombinere baby og skole. Og såklart, det har vært tøft til tider. Når jeg satt her høygravid for over et år tilbake hadde jeg ingen anelse om hva som ventet meg, hva som snart skulle snu hele livet mitt opp ned på hodet. En ting var jo skolearbeidet, men det var jeg klar over ville komme. Noe annet var det å få vite at barnet jeg bar i magen hadde et kromosom ekstra og ville kreve ganske mye mer av meg enn et vanlig barn ville gjort. Hadde jeg visst det jeg vet idag den gangen, hadde kanskje utfallet blitt noe annet. Å bli sendt med blålys til sykehuset i frykt for å miste det kjæreste man har midt i eksamenstiden var ikke bare, bare. Og attpåtil måtte bo der i 3 uker gjorde ingenting lettere.

    Det har helt klart vært et tøft år. Det har vært preget av utfordringer og prøvelser. MEN! Likevel er jeg så glad. For selv om jeg er så sliten at beina mine snart ikke klarer å bære meg, var det så absolutt verdt det! Jeg har to år igjen, men nå er jeg i det minste igang! Og jeg er stolt! Jeg er stolt over å ha prøvd. Jeg er stolt over å ha kommet hit jeg er idag.


    Det føles herlig å vite at jeg om to år har en utdannelse.
    Det er en trygghet.











    - bilder som ble tatt under ekskursjonen vi hadde i naturfag da vi lå på sykehuset med Daniel




    FORDI HAN FORTJENER DET!


    Det tid for årets avstemning om årets såpeboble barn, og vi håper selvfølgelig at så mange som mulig av dere har lyst til å være med å hjelpe oss om å gi lille Baby D tittelen som årets Lano unge. Det er absolutt mange andre like fullt verdige vinnere, og jeg heier på dere alle sammen! Men likevel vil jeg be dere om en liten stemme til vår skjønne lille prins. Han har vært igjenom mer enn de fleste på det lille året han har hatt på denne jorden, han har vært en skikkelig tøffing men smilet har han bevart likevel. Han har gitt meg et helt nytt syn på livet, og jeg skylder han all verden for hva han har gjort meg til. Med hånden på hjertet har jeg blitt et mye bedre menneske etter at jeg fikk lille Daniel. Han har snudd opp og ned på alt, men har likevel tatt hjerte mitt med storm.


    Min enkle grunn for at dere skal stemme på akkuratt vår lille gutt er rett og slett
    - FORDI HAN FORTJENER DET!!


    Så kjære lesere, vær så snill å hjelp oss med å gi Daniel sjansen til å bli årets Lano unge! Ikke bare hadde det vært utrolig gøy for den lille pjokken vår å få oppleve noe så stort etter alt det vonde som har hendt, men det hadde også vært utrolig stort for oss alle å kunne få sjansen til å representere Down Syndrom med noe så stort som å vinne tittelen om årets Lano unge.


    Det er en hard og vanskelig konkurranse med mange flotte deltagere, så vi håper dere vil gi Baby D en stemme hver dag frem til den 31.juli 2010 slik at vi har en sjans til å komme videre i kampen om den æresfulle tittelen.


    For å stemme trykker dere på linken under og trykker på ''stem'' under bildet av Baby D som kommer opp på skjermen.

    http://www.lano.no/bidrag/daniel-oppland-6



    Tusen takk til alle som vil stemme på oss!



    livstegn

    Er vi ikke herlige? Baby D har blii forkjølet og er rødere enn kalle klovn rundt nesen sin stakkar. Men snørr og tårer skal ikke vekk, tvert imot. Da kommer gjeipen frem med engang.



    Vi har en veldig stresset hverdag nå. Noen ganger er jeg ikke helt sikker på hvordan jeg skal klare alt, men vi nærmer oss mål, og det skal gå. Det er tre dager til siste eksamen, og sommerferie fra alt som heter skole. skal bli godt å kun konsentrere seg om hus, jobb og lillegutt en periode.
    Han er høyt og lavt om dagen. Barn med down syndrom ligger litt lenger bak i den motoriske utviklingen enn andre barn, Baby D har derfor verken begynt å gå eller krabbe slik som de fleste på hans alder gjør i denne alderen. Men vi tar livet med ro og lar han gjøre det i sitt eget tempo. Det viktigste er at han har det bra og får trene musklene sine opp til å bli sterke nok til å klare det - noe jeg tror har gitt utfall. De siste dagene har han nemmelig begynt å trekke knærne oppunder magen og yter seg fremover. Du kan tro vi er stolte :)


    NOEN SOM VIL SE MITT NYE HJEM?

    Nei, for all del! Jeg har ikke sluttet å blogge. Grunnen til at dere ikke har hørt fra meg på en uke (!) er ikke fordi jeg har gitt opp bloggingen og besluttet å privatisere livet mitt litt mer, tvert imot. Vi har nemmelig flyttet, og flytting = Null, zero, nada internett. Fikk jeg understreket abstinensene mine godt nok? Jeg har klødd fra tærne og opp til hodet etter å få svart dere og kommet med et nytt innlegg. Dagens visdomsord er kanskje den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves? Her kommer iallefall en oppdatering! :)

    For å si det mildt. Det ser ut som det har vært orkan og tsunami på en og samme dag i det nye huset vårt. Og jeg som trodde vi hadde så få saker og ting. Det første man blir blind på er øynene! Vi har fyllt en hel kjellerstue, en gang og fire soverom med pappesker, søppelsekker og i det heletatt.


    Et ord som beskriver situasjonen meget bra, er kaos.


    Som dere ser er det en veldig hjemmekoslig stue jeg har for øyeblikket. Her har vi intet mindre enn tre über lekre tapeter, koreapanel og vanlig panel. Heldigvis har dæddy cool et snev av handyman over seg og nye vegger skal straks på plass etter 66 herlige turer opp og ned trappen for å få inn flislappene. Fantastisk!



    Den særdeles vakre ovnen samt det hvite murpusset skal selvfølgelig byttes ut. Gleder meg til å se resultatet, tror det kommer til å bli veldig fint!



    Denne veien fører oss inn på kjøkkenet. Legg merke til detaljene. Vakkert, hva?



    Kjøkkenet er et av få rom i huset som snart er ferdig. Vi kokker og spiser midt på gulvet enda, men nytt gulv og vegger er på plass. Så snart vi får satt inn kjøkkeninnredning, ny åpning og får dekket over den innbydende rødfargen, så er vi snart i mål med husets hjerte.



    Baby D stortives ihvertfall i det nye huset sitt. Tross diabetesen er han like lykkelig som før og smiler fra øre til øre. Det har vært en stor uke for oss, ikke bare med nytt hus. Men lillegutt har også begynt i barnehagen. Jeg hadde gledet meg sånn til å blogge om det, med oppe i alt kaoset har jeg desverre ikke fått nevnt det før nå. Den lille sjørøveren vår har ikke så veldig overraskende sjarmert hele barnehagen allerede, og store som små er like ivrige på han. Trenger vel ikke fortelle hvor godt han dermed trives, som er midtpunktet for en hel forsamling hver dag.




    Nå håper jeg dere ikke er altfor skuffet over bloggmengden jeg har hatt den siste uken, men fortsetter å følge meg og lille Baby D. Internetten er heldigvis tilbake så blogginnlegg kommer det til å bli mange av fremover. Jeg trenger hjelp og masse inspirasjon og invendinger til det nye huset av dere, og kanskje vanker det en konkurranse eller to på dere snart og ;)


    hits