• juli 2010

    Bridesmaidparty

    Er det noe jeg virkelig har problemer med, så er det å holde morsomme overraskelser skjult fra mine beste venninner. Dere kan jo bare tenke dere hvor mye jeg slet -  en gjeng med tupper som sier alt mellom himmel og jord til hverandre, og nå måtte jeg holde en av mine største hemmeligheter for meg selv, og det i en hel måned. Gud som jeg strevet, men du store min så morsomt det var!

    Det hele begynte en dag jeg satt fullt opptatt med bryllupsplanlegging og drømmen om et eventyrbryllup utenom det vanlige. Alt er jo så tradisjonelt. Det er brud og brudgom, en søt liten brudepike..og...thats really it. Jeg vil ha mer. Kall meg gjerne kravstor, men man gifter seg kun engang, så hvorfor ikke gjøre det beste ut av det?






    Et bryllup er stort. Det er en glede, en kjærlighet man deler med familie og gode venner. Kort sagt, det er alle pikers drøm. Jeg er selvfølgelig intet unntak, og min store drøm er et eventyrbryllup, med mine aller beste venner side om side, ned mot alteret - sammen med meg selv.



    I en hel måned har jeg planlagt og handlet inn ned til den minste detalj. Jeg har klippet og limt, bestillt en overraskelse større enn de fleste hadde regnet med, og dillet og dallet. Alt skulle være perfekt til mine kommende brudepiker omsider skulle få entre vårt nye hjem, iført rosa eller hvitt, og pyntet som en prinsesse.



    For å gjøre det hele enda litt mer spennende har de fått gåter og dikt i flere uker. Små hint om hva som skulle skje, akkuratt nok til at de ikke skjønte hva det var, men nok til at de likevel ble mer og mer nysgjerrige.



    Klokken 18.00 presis skulle de møte opp. Ingen visste noe, og alle ble like overrasket da de så hverandre. Dørene ble åpnet, og et fulldekket bord med champagne, meloner, jordbær og andre frukter, samt en herlig mexicansk rett var servert.



    På hver plass sto det hver sin gavepose fyllt med godsaker og bryllupsnips til den store dagen. Samt en ''bridesmaid handbook'' og et kort med et lite selvlaget eventyr som hørte med...









    Gleden var selvfølgelig stor når alle jentene mine sa ja til å være der for meg på den store dagen. Det er virkelig stort for meg å kunne få dele dagen med mine aller nærmeste venner på denne måten. Det er en gjeng virkelig herlige jenter som kun fortjener det beste av det beste. De er alltid der og stiller opp når enn det måtte være, ingen noen sinne har vært, eller kommer til å være så til å stole på denne gjengen her - dere er unike!

    Så tusen takk for at dere er den dere er, hvor mye hver en av dere faktisk betyr for meg kan ikke beskrives med ord. Dere er som søte sukkerklomper alle sammen - dere må oppleves ;)



    Og som en liten overraskelse som takk for alt de har gjort for meg, fikk de alle beskjed om å ikke drikke for mye - like etter maten kom det nemmelig et uventet besøk...





    Lizzy er godkjent healer og medium. Hun er spirituell livsrådgiver, ser fortid, fremtid og leser din aura. En veldig hyggelig dame vi alle var veldig glade for at ville besøke oss - tross noen nervepirrende minutter da den ukjente personen kom inn døren og ingen visste hva som skulle skje, ble det et veldig vellykket besøk hvor vi ble tatt med til åndenes verden hvor avdøde slektninger tok kontakt og ble beskrevet ned i minste detalj. En spennende, grøssende og helt utrolig opplevelse. - Og så absolutt til å annbefale for andre gifteklare jenter som søker et alternativt homeparty til brudepikene sine :)

    Så alt i alt var det en helt fantastisk dag som bare ga enda mer mersmak på selve bryllupet! Nå gleder jeg meg til å kunne dele resten av planleggingen og kjoletittingen med mine aller beste venninner før jeg snart blir Fru Kleiven - OH som jeg gleder meg!! :D



    Når insulinpumpen ikke fungerer

    Da den lille sjørøvere vår ble syk, fikk vi beskjed om at en av oss måtte belage seg på å være hjemme fra jobb de neste ukene. Daniel har fått en alvorlig diagnose. Selv om de fleste tar veldig lett på det når man hører om diabetes, er sannheten en annen. Det krever fullstendig fokus på alt man inntar. Hver eneste lille karbohydrat skal telles, regnes, ganges og deles før man finner ut hvor mye insulin man trenger for den ene lille biten. Noen ganger høres det helt umulig ut, man blir fortvilet. Å miste friheten til å gi barnet sitt mat når man vil, og hva man vil - det er vanskelig.

    Tenk med deg selv at du plutselig en dag hadde måttet snu helt om på livet ditt på denne måten. Alt du spiser må kontrolleres og vurderes før du putter det i munnen. Når du har svelget det må du stikke deg med en sprøyte for at ikke blodsukkeret ditt skal bli høyt, og kroppen din sur. Det er en stor omveltning, og veldig tøft.



    Rune ble den av oss som skulle være hjemme disse ukene. Vi ble enige om at det ville være mest lønnsomt for oss, da jeg jobber mye kveld og kan være en del hjemme på dagen likevel. Vi syns ordningen har fungert veldig fint, og det har selvfølgelig vært en ekstra trygghet for oss begge at vi som regel har vært sammen når noe har skjedd med blodsukkeret ellr pumpen hans. Men som alt annet varer ingenting evig, og Rune er nå i full jobb igjen.

    Jeg har vært heldig. Jeg har enda ikke opplved noe galt med pumpen hans uten at Rune har vært til stede. Det er skummelt når noe skjer. Jeg føler meg veldig utrygg. Er redd for å gjøre noe galt, eller å ikke få det til. Ett lite tastetrykk er nok - og det værst tenkelige kan skje lille sjørøveren vår.



    Men idag fant skjebnen det for godt å teste meg ut. Lillegutt hadde nettopp tatt seg en liten lur da han våknet og var veldig survete. Han himlet bare med øynene og virket veldig trøtt. Det første som slo meg var at han hadde lavt blodsukker, det er jo typiske tegn på det. Jeg fant frem litt grøt og målte blodsukkeret hans. Jeg tok feil.

    Ett vanlig blodsukker skal ligge på 5. Da er det fint og stabilt, akkuratt slik det skal være. For en person med diabetes skal det ligge på mellom 4 og 7 - det er en ok måling og veldig fint for dem.
    Når jeg målte Daniel isted fikk jeg opp beskjeden ''HI''. Det betyr at blodsukkeret hans er på over 28 og er altfor, altfor høyt. Dette er også med på å gjøre kroppens hans det vi kaller ''sur''. Dette merker Daniel ved at han vil føle seg veldig uvel, bli kvalm og kan kaste opp. Fryktelig ubehgalig, og veldig farlig på lang sikt.



    Siden jeg hadde gitt han den insulinen han trengte ved forrige måltid, tyder det på at kroppen hans har støtt fra seg insulinpumpen og han får null insulin - samme hvor mye jeg gir han. Dette er dessverre bare slik det er. Men det er veldig individuelt når det skjer den enkelte da det er forskjellig fra person til person når kroppen vil støte fra seg pumpen. Mange kan gå med den helt opp i 9 dager, mens Daniel må skifte sin hver 3.dag - men når sant skal sies er det faktisk bare to dager siden vi skiftet den idag.

    Samme hvor kvisomt det måtte være, var det bare å finne frem insulinpennen. Denne bruker vi kun i nødstilfeller, slik som nå når pumpen ikke gir fra seg insulin lenger. Pennen skal stikkes fort inn i magen hans mens jeg teller sakte til 10 samtidig som insulinen gis. Veldig ekkelt, kvisomt og vondt å gjøre, men det må til. Heldigvis er det skjelden Daniel gjør noe av det, så det gikk fint.



    Han er en utrolig gutt, den lille sjørøveren vår. Det må jeg bare få si. At han er så positiv og blid hele tiden gjør sykdommen hans mye enklere for oss som foreldre også. Det sier seg jo selv at det er enklere å hjelpe og behandle et barn som smiler og er gla, enn ett som er lei seg og gråter - selv om Daniel selvfølgelig gråter han også. Men det er den helheten av han, har er alltid så sprudlende og oppvakt. Han er fantastisk.

    Gud, så stolt jeg er av deg, lille gode Daniel. Og som jeg har sagt før, sammen skal vi nok klare dette og!



    Hvordan tror du du selv ville taklet å plutselig få diabetes?
    Dere som allerede har diabetes, hvordan takler dere det?
    Og hvordan tror du at du vil takle det om barnet ditt hadde fått diabetes?



    tre nydelige chihuahuavalper

    Etter flere dager med stress og full konsentrasjon om å bli ferdig med gang og stue må jeg si det var en veldig varm og annerledes velkomst jeg våknet til idag...


    I to lange måneder har hun ruget og vokst seg stor og god. Vi har alle vært så spente. Det er jo liksom sånn, at dyrene blir en del av familien. Man er jo så gla i dem. Nikita er den yngste jenta i flokken vår - noe som kanskje gjorde oss ekstra spente. Men idag var tiden inne og tre nydelige små - ikke større enn en liten potet hver enkelt av dem, kom til verden. Fødselen gikk kjempe bra, og jeg var stolt jordmor!



    Hun slet litt med å få førstemann ut av fostersekken, men med litt hjelp gikk alt kjempe fint. Du kan tro vi er stolte, det er som å få tre nye babyer i hus. Jeg kjenner morsinnstiktet mitt svever rundt meg. Man blir liksom helt trollbundet.




    Hjerteknuserene våre er foreløbig navnløse, så hjelp oss gjerne med å finne navn til dem - det ble to nydelige jenter og en herlig liten gutt ♥









    De største miraklene skjer i hjemmet

    Er det noen gang man er stolt så er det når man som foreldre opplever barnas første smil, første tann eller første skritt. Man kjenner man gløder. Det er viktig. Det er stort. Det fleste skriver det ned og forteller det til alle rundt seg - man blir så utrolig glad, man føler man har klart noe nytt, noe bra.

    Disse gledene er selvfølgelig ikke noe unntak når man får et barn med Down Syndrom. Daniel smiler, han har tenner og han har nok veldig lyst til å gå. Men, det engang slik at barn som er født med kromosomfeilen trisomi 21 vil komme til å ligge litt etter i utviklingen enn barn som ikke har kromosomfeil. Daniel smilte ikke før han var flere mnd gammel, han klarte ikke å løfte hodet sitt like tidlig som gjemnaldringene sine. Og han går fortsatt ikke. 



                 


    Noen ganger kan man bli litt tankefull. Litt rolig og lengtende, når alle barna rundt en går og utvikler seg raskere enn sitt eget. Man får spørsmål - ''Går han ikke enda, lille Daniel da?''  Folk er uvitende og lurer. Det er på en måte litt sårt. Klart har vi lyst til at Daniel skal klare det og, men vi har slått oss til ro med at det vil ta lengre tid. Kanskje tar det uker, kanskje tar det månder, men enda mer sannsynlig kan det ta helt opp i et år til før han tar sine første skritt. Men selvfølgelig har vi som alle andre lyst til at barnet vårt skal klare det nå.

    Vi trodde nok vi måtte vente godt og lenge, før han i det heletatt ville prøve å reise seg. Vi fikk beskjed om at han motorisk sett lå som en 8mnd gammel baby da vi var på sykehuset i mai. Det er 4 mnd tilbake i tid. Et kvart år tilbake i den motoriske utviklingen. Beskjeden var litt tung å svelge - selv om vi var fullstendig klar over at det var sånn. Men likevel, det er det ønsket. Ønsket om at alt skal være bra, selv når det ikke er det.

    Vi har alltid syntes at Daniel har vært så flink. Vi har god tid til å lære alt. Vi tar det i hans tempo. Men han har alltid ligget litt fremfor oss. Overraskelsen er like stor hver gang han gjør noe nytt. Slik som igår. Lillegutt rullet frem og tilbake i sengen, han ville vel ikke sove. Han herjet og tøyset. Plutselig tok han tak i meg, strevet litt først. Men så sto han. Han reiste seg opp og sto på sine egne bein! Jeg trodde ikke mine egne øyne og satte han ned igjen. Jeg ville se det engang til. Og han reiste seg, igjen og igjen. Du kan tro vi var stolte!

    Den følelsen, av å se et barn - og kanskje spesiellt når det er ens eget - gjøre noe alle har fortalt oss kom til å ta lang tid. Kanskje måtte vi vente et halvår til, til og med et år. Men han gjorde det. Han klarte det! 14 mnd og 8 dager gammel reiste han seg opp og sto - hele 3 ganger! Gud så stolte vi er, gode lille gutten min. Du er så flink, så utrolig flink!


    i wish i had a mango tree

    Først av alt - beklager en smule dårlig blogging i det siste. Det har seg nemmelig sånn at mitt kjære speilrefleks kamera fikk hilse på bakken i sverige, og dermed endte fotografkarrieren min bokstavelig talt i grus. Takk gud for forskiringen min sier jeg bare.


    Men, vi ligger ikke på latsiden og sipper av den grunn. Det skjer så utrolig mye om dagen! Jeg virkelig gleder meg til å vise dere hvordan stuen vår blir. Vi har revet vinduer, tak og vegger - og bare for å toppe alt sammen ba jeg husbond om å rive en dør når vi først var igang likevel. Huset er ikke til å kjenne igjen, dette har jeg virkelig troen på.




                  


    Jeg søker fortsatt inspirasjon til alle rom - så kom med gode nettadresser eller blogger, jeg vil se!




    summer in sweden

    Tiden går så fort når man har det fint.


    Vi har alle blitt slitne. Det tar på når så mye skjer på engang. Skole, jobb, eksamen, sykehusopphold, en syk liten gutt, nytt hus, oppussing, bryllupsplanlegging, dyrene våre - ja, i det heletatt. Det ble litt mye på engang. Selvfølgelig klarer vi det, det må vi jo. Men det er lov å sette seg ned engang iblant og si at, nå er jeg sliten. Derfor gjorde det ekstra godt med noen dager fri fra alt hvor vi bare kunne nyte livet, familien og hverandre.








    Vi har hatt en alldelest herlig tur til Sverige. Jeg har vært på mange flotte steder rundt om i verden, men denne turen tror jeg har vært den beste av dem alle. Det gjorde så godt.

    Dagene ble bare brukt til lek og kos. Vi grillet, spilte kort om kvelden, badet om dagen, handlet litt, dro til flotte steder, vi har hatt det fantastisk. Å samle familiemedlemmer og dra på en liten tur som dette er noe alle burde gjøre. Det styrker og gir så utrolig masse - familien er det viktigste man har i livet så hvorfor ikke dele gledene sammen og skape minner som vil vare livet ut?









    Vi har virkelig fått ladet opp batteriene. Det er som å ha fått en ny start - man er plutselig på topp igjen.

    Baby D har storkoset seg. Blodsukkeret hans var veldig høyt og pumpen måtte skiftes to ganger på to dager, men er det en gutt som virkelig har humøret med seg likevel så er det han. Noen ganger vet jeg nesten ikke hvem som skinner mest av han og solen, han har et smil laget av gull og et pågangsmot andre bare drømmer om.

    Han er liten - men du verden så sterk.






    - og jammen fant jeg ikke mitt kjære mexico her også. kjærleik!



    Ja, det har virkelig vært en ferietur man kan betegne som perfekt. Western show, High Chaparral, kjøpesenter, familiekos og bare idyll. Jeg elsker livet og jeg elsker den utrolig flotte familien min!!





    pura vida ♥

    idag er det 365 dager igjen...

    ...til jeg er Fru Kleiven!! Jeg må klype meg i armen, det føles helt uvirkelig. Om nøyaktig ett år skal mannen jeg elsker bli min for evig og alltid. Denne følelsen kan virkelig ikke beskrives. Det er overveldene, jeg er opp etter ørene forelsket og rett og slett målløs.


             


    Tenk at det allerede er 2 år siden min kjære overrasket meg på sengekanten med verdens nydeligste ring. Ordene som fløt ut av munnen på han var vakrere enn de flotteste gull og edle stener jeg noen sinne har sett. Som ordtaket sier, det handler ikke om å finne en du kan leve med - men å finne den du ikke kan leve uten. Og det har jeg virkelig gjort. Han er mannen i mitt liv og den jeg elsker høyere enn noe annet - SOM jeg gleder meg til å bli hans kone!



    Hva er kjærlighet for deg?

    hits