hits
  • oktober 2010

    fairytale hunter

    Dreams are like stars...you may never touch them,
    but if you follow them they will lead you to your destiny


    Nr jeg pner en bok, pner jeg en historie. Jeg lever meg inn i den og fler jeg er en del av fortellingen. Jeg ler nr det skjer noe morsomt, og jeg grter nr noe trist finner sted. Jeg fler en tilknytting, et samhold med det som oppleves. Jeg er lei av lese andre sine bker. Jeg vil lese min egen bok. Jeg vil ha en bok full av blanke ark. Som et tomt kart. Et kart jeg selv kan tegne og sette opp. Et kart som tar meg dit jeg vil. Mitt eget lille eventyr.


    Jeg tenker mye p det. Hva jeg vil. Hvor jeg vil.En vis person ville fortalt meg atdet er ikke hvor jeg ender opp som er poenget, det er hva jeg lrer p veien dit som er verdifullt. Jeg liker tanken av ikke vite. At alt er nytt. Det pner en helt ny verden, en helt ny bok. Og det er en bok jeg vil lese.

    Follow your heart and your dreams will come true

    U N D E A D

    Time flies. We get old. Then we die.

    Har du noen gangbladd igjennom et gammelt fotoalbum? Kanskje sett pet videopptak? Eller lest en dagbok du hadde glemt eksisterte? Du lurer p hvor de fantastiske rene ble av. Du kjenner minnene strmmer til. Kroppen din blir varm. Du fler en glede, en iver, en lengsel. S ser du deg selv i speilet. Du er samme personen som p bildene, i filmen eller i dagboken. Men livet har gtt videre. Det som engang var opplevelser er n blitt til minner. Minner du alltid vil bre med deg, men som sakte men sikkert blir borte. En, etter en.




    Jeg er jenta i speilet. Jeg er jenta som leter febrilsk etter minnene sine. Noen begynner bli svake, de holder p bli borte. Andre husker jeg som det skulle skjedd i gr. Men jeg er redd. Redd for at det ikke skal bli flere minner ta vare p. At det ikke er plass til flere minner i fotoalbumet mitt. At dagboken er full. At vi er kommet til siste side. Jeg er s fryktelig redd for at den skal lukke seg og at det er over.



    Dagboken min er ikke klar for lukkes enda. Den trenger bare et nytt kapittel.







    Selv om jeg er redd, s aksepterer jeg det ikke. Jeg har vrt s nr ved gi opp. Og jeg skammer meg. Jeg er ikke en person som gir opp. Jeg er jenta som gir det hun har, og fr det til! Samme hva. Jeg er s full av pgangsmot. Jeg er s eventyrlysten og full av livsgnister at jeg kunne mest sannsynlig lyst vei fra her og helt nedtil Sahara. Jeg er s klar for ta fatt p livets skjulte skatter og hemmelige stier at det lyser av ynene mine. Jeg har satt meg et ml. Et ml om aldri gi opp. Jeg skal flge drmmene mine. Jeg innser det kommer til bli noen utfordringer p veien, men ingenting er umulig.

    Life is not the way it's supposed to be. It's the way it is.
    The way you deal with it is what makes the difference.



    Jeg har vrt helt utenfor i flere mnder. Det er som om sjelen min fly av sted og satte tilbake en tom kropp. En kropp uten ml og mening. En kropp uten vilje. En kropp som bare visnet sammen og holdt p bli borte. Jeg vil ha tilbake bde kroppen og sjelen min. For jeg vet at sammen er de et bra team. Et riktig godt team til og med. Et team som ordner opp og tar fatt. Og det er den Cathrine jeg vil vre. - Hun som tar det p strak arm og forteller de andre at alt gr ann. Alt man trenger er en god innstilling og litt pgangsmot s gr det som en drm.

    make my dreams come true ♥

    Ville du satset alt for finne lykken?

    Fr jeg ble mamma besto livet mittseg av fremtidspaner, planlegging og drmmer. Jeg har s mange drmmer at jeg har ikkekontroll overdem lenger. Jeg vil s mye. Jeg elsker vre spontan.Jeg elsker utnytte hver en sjans jeg har til oppleve noe nytt. Jeg elsker vre med. - Jeg elsker leve.


    Noenganger lurer jeg p hvordan det hadde vrt om jeg ikke ble mamma. Hadde jeg sittet her? Hadde jeg vrt p andre siden av kloden? Hadde jeg levd ut drmmene mine? Hva hadde skjedd?
    Det er skumle tanker. De gjr meg redde. Jeg fler en frykt. Jeg er en veldig rastls person. Nordmenn flest ble fdt med ski p beina, hva meg angr s kom jeg ut med en flybillett i den ene hnda og en bok full av skjulte skatter i den andre.


    Livet mitt ble absolutt ikke slik jeg hadde sett for meg at det skulle bli. Noen ganger skal jeg innrmme det fles vondt. Som om jeg har sveket meg selv. Jeg er redd. Jeg er fryktelig redd. Redd for at alt jeg noen sinne har planlagt og hatt lyst til gjre skal vre borte. Jeg er redd for at sjansen aldri kommer igjen. Jeg er redd tiden lper ifra meg, og jeg er redd det er forsent.

    Det er som vre fanget i seg selv.
    Du gisper etter luft. Du leter etter utveier. Du skriker etter hjelp.
    Men ingen hrer deg.

    Denne hsten her har virkelig gjort noe med meg. Jeg fler meg fortsatt svak. Jeg er forsatt skjr. Og jeg er fortsatt veldig lei meg. Men er det noe jeg har hatt tid til oppe i alt som har skjedd, s er det tenke. Ting fles langt ifra bra enda, men jeg har da begynt se fremover igjen. Fra ha flt at alt var helt mrkt, kan jeg n se sm stjerner som lyser p veien for meg igjen. De prver fortelle meg hva jeg skal gjre. Det er vanskelig enda, men ting blir klarere. Sakte men sikkert s kommer stien tilsyne igjen, oggir meg hp. Livsgnisten jeg engang hadde er p tur tilbake.

    __

    Jeg sitter her og ser p min lille skjnne Daniel. Det er et godt sprsml det der, hvordan ville livet vrt uten deg? I hplse stunder hadde det kanskje vrt lett tenke at ting hadde vrt bedre om man kun hadde seg selv tenke p. Men nr jeg ser p deg, kjre, vakre,nydelige snnen min. Da er det ikke den minste tvil. Et liv uten deg, ville vre som en evighet uten mening.



    - og hva lykken angr, du er lykke for meg.
    mamma elsker deg lille venn ♥



    love burns brighter than sunshine

    Hva er kosligere enn nr solen skinner gjennom vinduskarmen, lyser opp hele stuenog sakte men sikkert varmer deg opp? Jeg elsker sol og fint vr! Det fr meg til se positivt p ting. Jeg blir glad innvendig. Jeg husker alt det gode som har skjedd i livet mitt, alt vondt gjemmer seg og blir borte - det er herlig!


    Dagen skal brukes p studering og rett og slett bare litt hjemmekos med alle hundene mine. Vi ble nemmelig en mer i flokken p fredag. Min kjre lille Nala fikk en nydelig, liten, hvitjente. S man kan jo trygt si det gr i ett her om dagen, har igjen en liten sort tispe fra kullet til Nikita enda ogs - s denne hsten kommer til g med til masse kos og hygge ♥

    Litt vanskelig f i seg nok mat for nykommlingen enda, s matmor m tr til med litt morsmelkerstattning. Spryta er dobbelt s stor som henne :)


    Min kjre vakre Ciara! Er det noen hundeglade mennsker der ute som kunne tenke seg en kjrlig og vakker liten tass i familien m dere gjerne ta kontakt for en hyggelig valpeprat! Send mail til Cathrine-h@hotmail.com



    A dog is the only thing on earth that will love you more than you love yourself.....♥

    Noen som har navneforslag til den lille hvite?

    when hearts are high the time will fly


    N er det lenge siden Daniel har vrt p bloggen, s her kommer det et skikkelig god-natt-sleng-kyss til dere alle sammen fra verdens herligste Baby D ♥

    Ellers er jeg veldig tankefull om dagen. Det har uten tvil vrt en hst jeg sent vil glemme, som jeg hper snart er over. vre alenemamma til et barn med en dobbeldiagnose som Down Syndrom og Diabetes 1 er slettes ikke bare, bare. Det er en overgangsfase med bde vonde og triste sider. Jeg og pappa'en til Daniel har et veldig godt forhold og hjelper hverandre som best vi kan, men det er tft. Man fler seg alene midt oppe i alt, og man begynner tenke.

    Jeg gleder meg til alt er over. Jeg gleder meg til ting ser lyse ut igjen. Jeg gleder meg til tiden flyr av sted fordi jeg har det bra. Jeg gleder meg.

    snuggle all day long

    Kjenner at jeg elsker sndager. N sitter jeg intullet med et godt og varm pledd, det brenner i peisen, stearinlysene er tentog Daniel ligger ved siden av meg i sofaen og holder p sovne. Det er bare s vidt det er igjen noe lv p trrne ute. Man merker at kong vinter er p vei. Jeg har tent litt rkelse til oss idag, elsker duften av kokos bre seg utover heimen. Det er s stemningsfullt n rett fr julen melder sin ankomst.

    Resten av dagen skal kun nytes. Jeg tenkte jeg skulle grave meg ned i interirblader og nettsider fulle av inspirasjon - holder jo fortsatt p pusse opp her s det er morsomt med nye ideer. Det er s herlig bare kunne slappe av og koble ut avhverdagsstresset litt.

    Hper dere ogs har en kjempe fin sndag! ♥


    the only way to catch a miracle is to belive in it

    Det er helt utrolig hvor forkommen og liten man kan fle seg. Hvor ynkelig man plutselig kan bli. I det ene yeblikket gr livet som en drm, man lever i en evig lykkerus. S er alt borte.


    Frst s trodde jeg det gikk greit. Jeg flte meg s sterk. Jeg er jo alltid s positiv til alt. Dette kom nok til g bra. At det ble tungt var det ingen tvil om, men med pgangsmot og litt indre styrke skulle jeg da klare dette og. Hvem trengte vel mannfolk? Den ene tanken oversteg den andre. Redselen ble erstattet med selvtillitt. Jeg klarte meg fint jeg.


    Det er rart hvor selvsikker man blir. Man danner et skjold. Putter p seg en maske. Gr i selvforsvar.


    Det begynner bli kaldere ute. Jeg kjenner jeg fryser. Jeg klamrer meg fast til kakaokoppen. Den gir meg varme. Sakte men sikkert. Jeg kjenner den brer seg oppover hnden min. Det fles godt. Jeg lysner til. Skal akkuratt til fortelle hvordeilig det er sitte inne og kose seg en lrdagskveld. Bare du, jeg og kakaokoppen. S gr det opp for meg. Jeg er alene. Det er ingen dele varmen med lenger.

    If you're quiet you may hear her heart. It's whispering for her dream's to come true.

    Nr jeg skriver er det nesten som en slags terapi.Jeg jeg ser fremover nr jeg skriver. Det finnes ingen ende. Jeg letter trykket av skuldrene og overlater det til papiret. Det samler seg en masse bokstaver. De skaper ord, som igjen blir til settninger. Alle disse settningene lager historier. Hyggelige historier. Betydningsfulle historier. Triste historier. Og tilslutt - minner.

    Nr jeg titter tilbake i bloggen bli jeg kjent med en jente full av ml. Hun er klar for fremtiden, hun er klar for kjempe, hun er klar for livet. Denne jenta er full av pgangsmot. Hun elsker livet. Hun elsker sine nrmeste. Og hun elsker vise verden at hun klarer det.


    En god venninne sa en gang til meg. ''- Kan ikke du vre den som viser alle andre at det gr faktisk ann. At man klarer det. Uansett. Kan ikke du vre den som holder hpet oppe for oss andre. Fortsett skriv. Fortsett blogg. Fortsett gi oss hp.''

    Jeg vil vre den jenta. Jeg vil fortsette gi dere hp. Jeg vil fortsette vise dere at det gr ann. Jeg vil fortsette skrive. Men en del av meg er borte. Jeg har ett tomrom jeg ikke klarer fylle igjen. Det er noe som mangler. Noe er borte. Og det gjr vondt.

    Jeg erblitt fortalt at tiden leger alle srog at livet ikke alltid er en dans p roser. Egentlig s skammer jeg meg over fle meg s nedbrutt. Det er s utrolig masse mennesker i verden som har det vondt. S ufattelig mange som trenger hjelp, og her sitter jeg og klager. Jeg burde vre takknemmelig for at jeg i det heletatt har tak over hodet. For hos noen er faktisk realiteten ikke p langt nr s bra som min.

    pleasure of love last's but a moment..pain of love last's a lifetime

    Nr jeg var en liten pike pleide jeg leke i skogen. Jeg fly mellom trrne med pil og bue og trodde jeg var en indianer. Jeg drmte om et liv fullt av dyr, langt ute p en slette - sammen med min fremtidige stamme. Jeg ville leve i pakt med naturen og mine firbente venner, oppleve det spirituelle folkeslaget p nrt hold og bli som dem.

    ..Livet var s bekymringsfritt den gangen. Lite ante jeg om hva som ventet de neste pflgende rene. Tenk kunne skru p en bryter og vre tilbake til den gangen jeg som 7 ring satt p steinen min i skogen og ventet p at Hiawata skulle komme og gjre meg til hans Pocahontas...


    Jeg har et inntrykk av jeg er en person veldig mange har en mening om. Det er vel kanskje ikke bare ett inntrykk. Jeg er fullt klar over det. Jeg snakkes om, jegharprofilert meg selv, jeg blogger, jeg legger jo ut om livet mitt som en pen dagbok for en og hvermann. Men jeg liker det, kanskje ikke alle meningene jeg lar folk skape om meg selv, men jeg liker skrive. Jeg liker formidle - og jeg liker tro at det jeg gjr er bra.

    Da jeg startet denne bloggen gjorde jeg det av en enkel grunn. - Daniel. Det vi har vrt igjennom, det er tft. Det kan ingen nekte p, det har vrt og det er fortsatt tft. Men vi klarer det, man fr en indre styrke. Man blir ny som menneske. Man fr en penbaring nr slike ting skjer. Det gjr noe med en. Dessverre er ikke dette alltid nok.

    For frste gang siden jeg begynte blogge har jeg n problemer med fortelle det dere det jeg har p hjertet. Det gjr vondt. Det gjr meg veldig usikker. Og ikke minst, det gjr meg redd. Mange av dere vet det allerede, det jeg n vil si. Mange av dere vet det, men dere vil ha mer. Dere vil ha svar. Dere vil vite hvorfor. Og dere vil vite hva som kommer til skje.

    Jeg fler en slags skyld. Overfor dere. Jeg har hatt en lang pause fra bloggen. Jeg har ikke orket. Jeg har vrt tom for ord. Gnisten som engang var der ble borte. Detperfekte familielivet jeg engang hadde, det ble borte. Jeg var lykkelig, jeg hadde alt jeg nsket. Jeg skulle gifte meg. Og sammen har vi verdens vakreste snn.
    N er det borte.


    ''Strst av alt er kjrligheten'' var det engang en vis mann som sa. Noen ganger tar jeg meg selv i ikke tro p kjrligheten lenger..



    Jeg skulle nske jeg kunne g tilbake til den lille piken p stenen i skogen, og fortelle henne. Fortelle henne at alt kommer til g bra. ''...Ting vil ikke bli som du tror. Du m komme til kjempe. Men du vil klare det. Du er sterk, og det vil g fint. Du trenger ikke bekymre deg, for det kommer til g. Selv om det blir veldig tft noen ganger, vil du n mlene dine. Du vil bli lykkelig. Og du vil klare det, lille venn...Det vil g bra.''



    En bit av meg har blitt revet ut. Alt som engang var. Det er ikke mer. Detfinnes ikkenoe ''oss'' lenger. Det er forbi.
    Hvorfor? Jeg vet ikke.
    Kanskje ble det for mye.
    Kanskje var vi ikke ''ment to be''.
    Jeg kommer alltid til elske han.
    En dag kanskje som far til min snn.
    Men jeg vil alltid bre han med meg, dypt inne i mitt hjerte.
    Det var VI som skapte Daniel. Det var han som gav meg den strste gaven jeg noensinne har ftt.
    Historien vi sammen har laget, vil jeg alltid bre med meg.



    Hva jeg skal gjrefremover vil tiden vise.
    Men jeg m videre. Jeg m fortsette kjempe.