• oktober 2010

    fairytale hunter

         Dreams are like stars...you may never touch them, 
                                                                     but if you follow them they will lead you to your destiny


    Når jeg åpner en bok, åpner jeg en historie. Jeg lever meg inn i den og føler jeg er en del av fortellingen. Jeg ler når det skjer noe morsomt, og jeg gråter når noe trist finner sted. Jeg føler en tilknytting, et samhold med det som oppleves. Jeg er lei av å lese andre sine bøker. Jeg vil lese min egen bok. Jeg vil ha en bok full av blanke ark. Som et tomt kart. Et kart jeg selv kan tegne og sette opp. Et kart som tar meg dit jeg vil. Mitt eget lille eventyr.


    Jeg tenker mye på det. Hva jeg vil. Hvor jeg vil. En vis person ville fortalt meg at det er ikke hvor jeg ender opp som er poenget, det er hva jeg lærer på veien dit som er verdifullt.  Jeg liker tanken av å ikke vite. At alt er nytt. Det åpner en helt ny verden, en helt ny bok. Og det er en bok jeg vil lese.

     

                                        Follow your heart and your dreams will come true
                                                                            ♥

     

     

    U N D E A D

    Time flies. We get old. Then we die.

    Har du noen gang bladd igjennom et gammelt fotoalbum? Kanskje sett på et videopptak? Eller lest en dagbok du hadde glemt eksisterte? Du lurer på hvor de fantastiske årene ble av. Du kjenner minnene strømmer til. Kroppen din blir varm. Du føler en glede, en iver, en lengsel. Så ser du deg selv i speilet. Du er samme personen som på bildene, i filmen eller i dagboken. Men livet har gått videre. Det som engang var opplevelser er nå blitt til minner. Minner du alltid vil bære med deg, men som sakte men sikkert blir borte. En, etter en.


       



    Jeg er jenta i speilet. Jeg er jenta som leter febrilsk etter minnene sine. Noen begynner å bli svake, de holder på å bli borte. Andre husker jeg som det skulle skjedd i går. Men jeg er redd. Redd for at det ikke skal bli flere minner å ta vare på. At det ikke er plass til flere minner i fotoalbumet mitt. At dagboken er full. At vi er kommet til siste side. Jeg er så fryktelig redd for at den skal lukke seg og at det er over.



                     Dagboken min er ikke klar for å lukkes enda. Den trenger bare et nytt kapittel.







    Selv om jeg er redd, så aksepterer jeg det ikke. Jeg har vært nær ved å gi opp. Og jeg skammer meg. Jeg er ikke en person som gir opp. Jeg er jenta som gir det hun har, og får det til! Samme hva. Jeg er så full av pågangsmot. Jeg er så eventyrlysten og full av livsgnister at jeg kunne mest sannsynlig lyst vei fra her og helt ned til Sahara. Jeg er så klar for å ta fatt på livets skjulte skatter og hemmelige stier at det lyser av øynene mine. Jeg har satt meg et mål. Et mål om å aldri gi opp. Jeg skal følge drømmene mine. Jeg innser det kommer til å bli noen utfordringer på veien, men ingenting er umulig.

                               Life is not the way it's supposed to be. It's the way it is. 
                                                      The way you deal with it is what makes the difference.

     

     


    Jeg har vært helt utenfor i flere månder. Det er som om sjelen min fløy av sted og satte tilbake en tom kropp. En kropp uten mål og mening. En kropp uten vilje. En kropp som bare visnet sammen og holdt på å bli borte. Jeg vil ha tilbake både kroppen og sjelen min. For jeg vet at sammen er de et bra team. Et riktig godt team til og med. Et team som ordner opp og tar fatt. Og det er den Cathrine jeg vil være.  - Hun som tar det på strak arm og forteller de andre at alt går ann. Alt man trenger er en god innstilling og litt pågangsmot så går det som en drøm.

     

    make my dreams come true ♥

     

     

     

    Ville du satset alt for å finne lykken?

    Før jeg ble mamma besto livet mitt seg av fremtidspaner, planlegging og drømmer. Jeg har så mange drømmer at jeg har ikke kontroll over dem lenger. Jeg vil så mye. Jeg elsker å være spontan. Jeg elsker å utnytte hver en sjans jeg har til å oppleve noe nytt. Jeg elsker å være med. - Jeg elsker å leve.


    Noen ganger lurer jeg på hvordan det hadde vært om jeg ikke ble mamma. Hadde jeg sittet her? Hadde jeg vært på andre siden av kloden? Hadde jeg levd ut drømmene mine? Hva hadde skjedd?
    Det er skumle tanker. De gjør meg redde. Jeg føler en frykt. Jeg er en veldig rastløs person. Nordmenn flest ble født med ski på beina, hva meg angår så kom jeg ut med en flybillett i den ene hånda og en bok full av skjulte skatter i den andre.

     

     
    Livet mitt ble absolutt ikke slik jeg hadde sett for meg at det skulle bli. Noen ganger skal jeg innrømme det føles vondt. Som om jeg har sveket meg selv. Jeg er redd. Jeg er fryktelig redd. Redd for at alt jeg noen sinne har planlagt og hatt lyst til å gjøre skal være borte. Jeg er redd for at sjansen aldri kommer igjen. Jeg er redd tiden løper ifra meg, og jeg er redd det er forsent.

     

    Det er som å være fanget i seg selv.
    Du gisper etter luft. Du leter etter utveier. Du skriker etter hjelp.
    Men ingen hører deg.

    Denne høsten her har virkelig gjort noe med meg. Jeg føler meg fortsatt svak. Jeg er forsatt skjør. Og jeg er fortsatt veldig lei meg. Men er det noe jeg har hatt tid til oppe i alt som har skjedd, så er det å tenke. Ting føles langt ifra bra enda, men jeg har da begynt å se fremover igjen. Fra å ha følt at alt var helt mørkt, kan jeg nå se små stjerner som lyser på veien for meg igjen. De prøver å fortelle meg hva jeg skal gjøre. Det er vanskelig enda, men ting blir klarere. Sakte men sikkert så kommer stien tilsyne igjen, og gir meg håp. Livsgnisten jeg engang hadde er på tur tilbake.

                                                                        __

    Jeg sitter her og ser på min lille skjønne Daniel. Det er et godt spørsmål det der, hvordan ville livet vært uten deg? I håpløse stunder hadde det kanskje vært lett å tenke at ting hadde vært bedre om man kun hadde seg selv å tenke på. Men når jeg ser på deg, kjære, vakre, nydelige sønnen min. Da er det ikke den minste tvil. Et liv uten deg, ville være som en evighet uten mening.



    - og hva lykken angår, du er lykke for meg.
    mamma elsker deg lille venn ♥

     

     

     

    love burns brighter than sunshine

    Hva er kosligere enn når solen skinner gjennom vinduskarmen, lyser opp hele stuen og sakte men sikkert varmer deg opp? Jeg elsker sol og fint vær! Det får meg til å se positivt på ting. Jeg blir glad innvendig. Jeg husker alt det gode som har skjedd i livet mitt, alt vondt gjemmer seg og blir borte - det er herlig!


    Dagen skal brukes på studering og rett og slett bare litt hjemmekos med alle hundene mine. Vi ble nemmelig en mer i flokken på fredag. Min kjære lille Nala fikk en nydelig, liten, hvit jente. Så man kan jo trygt si det går i ett her om dagen, har igjen en liten sort tispe fra kullet til Nikita enda også - så denne høsten kommer til å gå med til masse kos og hygge ♥

    Litt vanskelig å få i seg nok mat for nykommlingen enda, så matmor må trå til med litt morsmelkerstattning. Sprøyta er dobbelt så stor som henne :)


    Min kjære vakre Ciara! Er det noen hundeglade mennsker der ute som kunne tenke seg en kjærlig og vakker liten tass i familien må dere gjerne ta kontakt for en hyggelig valpeprat! Send mail til Cathrine-h@hotmail.com



    A dog is the only thing on earth that will love you more than you love yourself.....♥

    Noen som har navneforslag til den lille hvite?

     

    when hearts are high the time will fly


    Nå er det lenge siden Daniel har vært på bloggen, så her kommer det et skikkelig god-natt-sleng-kyss til dere alle sammen fra verdens herligste Baby D ♥

    Ellers er jeg veldig tankefull om dagen. Det har uten tvil vært en høst jeg sent vil glemme, som jeg håper snart er over. Å være alenemamma til et barn med en dobbeldiagnose som Down Syndrom og Diabetes 1 er slettes ikke bare, bare. Det er en overgangsfase med både vonde og triste sider. Jeg og pappa'en til Daniel har et veldig godt forhold og hjelper hverandre som best vi kan, men det er tøft. Man føler seg alene midt oppe i alt, og man begynner å tenke.

    Jeg gleder meg til alt er over. Jeg gleder meg til ting ser lyse ut igjen. Jeg gleder meg til tiden flyr av sted fordi jeg har det bra. Jeg gleder meg.

     

                                      

                                   

     

    snuggle all day long

    Kjenner at jeg elsker søndager. Nå sitter jeg intullet med et godt og varm pledd, det brenner i peisen, stearinlysene er tent og Daniel ligger ved siden av meg i sofaen og holder på å sovne. Det er bare så vidt det er igjen noe løv på trærne ute. Man merker at kong vinter er på vei. Jeg har tent litt røkelse til oss idag, elsker duften av kokos bre seg utover heimen. Det er så stemningsfullt nå rett før julen melder sin ankomst.

    Resten av dagen skal kun nytes. Jeg tenkte jeg skulle grave meg ned i interiørblader og nettsider fulle av inspirasjon - holder jo fortsatt på å pusse opp her så det er morsomt med nye ideer. Det er så herlig å bare kunne slappe av og koble ut av hverdagsstresset litt .

    Håper dere også har en kjempe fin søndag! ♥


     

    the only way to catch a miracle is to belive in it

    Det er helt utrolig hvor forkommen og liten man kan føle seg. Hvor ynkelig man plutselig kan bli. I det ene øyeblikket går livet som en drøm, man lever i en evig lykkerus. Så er alt borte.


    Først så trodde jeg det gikk greit. Jeg følte meg så sterk. Jeg er jo alltid så positiv til alt. Dette kom nok til å gå bra. At det ble tungt var det ingen tvil om, men med pågangsmot og litt indre styrke skulle jeg da klare dette og. Hvem trengte vel mannfolk? Den ene tanken oversteg den andre. Redselen ble erstattet med selvtillitt. Jeg klarte meg fint jeg.


    Det er rart hvor selvsikker man blir. Man danner et skjold. Putter på seg en maske. Går i selvforsvar.

     


    Det begynner å bli kaldere ute. Jeg kjenner jeg fryser. Jeg klamrer meg fast til kakaokoppen. Den gir meg varme. Sakte men sikkert. Jeg kjenner den brer seg oppover hånden min. Det føles godt. Jeg lysner til. Skal akkuratt til å fortelle hvor deilig det er å sitte inne og kose seg en lørdagskveld. Bare du, jeg og kakaokoppen. Så går det opp for meg. Jeg er alene. Det er ingen å dele varmen med lenger.

     

      

    If you're quiet you may hear her heart. It's whispering for her dream's to come true.

    Når jeg skriver er det nesten som en slags terapi. Jeg jeg ser fremover når jeg skriver. Det finnes ingen ende. Jeg letter trykket av skuldrene og overlater det til papiret. Det samler seg en masse bokstaver. De skaper ord, som igjen blir til settninger. Alle disse settningene lager historier. Hyggelige historier. Betydningsfulle historier. Triste historier. Og tilslutt - minner.

    Når jeg titter tilbake i bloggen bli jeg kjent med en jente full av mål. Hun er klar for fremtiden, hun er klar for å kjempe, hun er klar for livet. Denne jenta er full av pågangsmot. Hun elsker livet. Hun elsker sine nærmeste. Og hun elsker å vise verden at hun klarer det.


    En god venninne sa en gang til meg. ''- Kan ikke du være den som viser alle andre at det går faktisk ann. At man klarer det. Uansett.  Kan ikke du være den som holder håpet oppe for oss andre. Fortsett å skriv. Fortsett å blogg. Fortsett å gi oss håp.''

    Jeg vil være den jenta. Jeg vil fortsette å gi dere håp. Jeg vil fortsette å vise dere at det går ann. Jeg vil fortsette å skrive. Men en del av meg er borte. Jeg har ett tomrom jeg ikke klarer å fylle igjen. Det er noe som mangler. Noe er borte. Og det gjør vondt.

    Jeg er blitt fortalt at tiden leger alle sår og at livet ikke alltid er en dans på roser. Egentlig så skammer jeg meg over å føle meg så nedbrutt. Det er så utrolig masse mennesker i verden som har det vondt. Så ufattelig mange som trenger hjelp, og her sitter jeg og klager. Jeg burde være takknemmelig for at jeg i det heletatt har tak over hodet. For hos noen er faktisk realiteten ikke på langt nær så bra som min.

     

     

    pleasure of love last's but a moment..pain of love last's a lifetime

    Når jeg var en liten pike pleide jeg å leke i skogen. Jeg fløy mellom trærne med pil og bue og trodde jeg var en indianer. Jeg drømte om et liv fullt av dyr, langt ute på en slette - sammen med min fremtidige stamme. Jeg ville leve i pakt med naturen og mine firbente venner, oppleve det spirituelle folkeslaget på nært hold og bli som dem.

    ..Livet var så bekymringsfritt den gangen. Lite ante jeg om hva som ventet de neste påfølgende årene. Tenk å kunne skru på en bryter og være tilbake til den gangen jeg som 7 åring satt på steinen min i skogen og ventet på at Hiawata skulle komme og gjøre meg til hans Pocahontas...


                                    

    Jeg har et inntrykk av jeg er en person veldig mange har en mening om. Det er vel kanskje ikke bare ett inntrykk. Jeg er fullt klar over det. Jeg snakkes om, jeg har profilert meg selv, jeg blogger, jeg legger jo ut om livet mitt som en åpen dagbok for en og hvermann. Men jeg liker det, kanskje ikke alle meningene jeg lar folk skape om meg selv, men jeg liker å skrive. Jeg liker å formidle - og jeg liker å tro at det jeg gjør er bra.

    Da jeg startet denne bloggen gjorde jeg det av en enkel grunn. - Daniel. Det vi har vært igjennom, det er tøft. Det kan ingen nekte på, det har vært og det er fortsatt tøft. Men vi klarer det, man får en indre styrke. Man blir ny som menneske. Man får en åpenbaring når slike ting skjer. Det gjør noe med en.  Dessverre er ikke dette alltid nok.

    For første gang siden jeg begynte å blogge har jeg nå problemer med å fortelle det dere det jeg har på hjertet. Det gjør vondt. Det gjør meg veldig usikker. Og ikke minst, det gjør meg redd. Mange av dere vet det allerede, det jeg nå vil si. Mange av dere vet det, men dere vil ha mer. Dere vil ha svar. Dere vil vite hvorfor. Og dere vil vite hva som kommer til å skje. 

    Jeg føler en slags skyld. Overfor dere. Jeg har hatt en lang pause fra bloggen. Jeg har ikke orket. Jeg har vært tom for ord. Gnisten som engang var der ble borte. Det perfekte familielivet jeg engang hadde, det ble borte. Jeg var lykkelig, jeg hadde alt jeg ønsket. Jeg skulle gifte meg. Og sammen har vi verdens vakreste sønn.
    Nå er det borte.


    ''Størst av alt er kjærligheten'' var det engang en vis mann som sa. Noen ganger tar jeg meg selv i å ikke tro på kjærligheten lenger..



    Jeg skulle ønske jeg kunne gå tilbake til den lille piken på stenen i skogen, og fortelle henne. Fortelle henne at alt kommer til å gå bra. ''...Ting vil ikke bli som du tror. Du må komme til å kjempe. Men du vil klare det. Du er sterk, og det vil gå fint. Du trenger ikke å bekymre deg, for det kommer til å gå. Selv om det blir veldig tøft noen ganger, vil du nå målene dine. Du vil bli lykkelig. Og du vil klare det, lille venn...Det vil gå bra.''



    En bit av meg har blitt revet ut. Alt som engang var. Det er ikke mer. Det finnes ikke noe ''oss'' lenger. Det er forbi.
    Hvorfor? Jeg vet ikke.
    Kanskje ble det for mye.
    Kanskje var vi ikke ''ment to be''.
    Jeg kommer alltid til å elske han.
    En dag kanskje som far til min sønn.
    Men jeg vil alltid bære han med meg, dypt inne i mitt hjerte.
    Det var VI som skapte Daniel. Det var han som gav meg den største gaven jeg noensinne har fått.
    Historien vi sammen har laget, vil jeg alltid bære med meg.



    Hva jeg skal gjøre fremover vil tiden vise.
    Men jeg må videre. Jeg må fortsette å kjempe.

     

     

     

    hits