• november 2010

    dream as you'll live forever, live as you'll die tomorrow

    Jeg smiler. Jeg smiler av hele mitt hjerte!

    Jeg liker ikke å være nedstemt. Jeg føler en slags avsky. først går livet på skinner, så kræsjer toget og lyset i tunellen blir borte. Det er ikke meg. Jeg trenger positiv energi rundt meg. Jeg trenger glade mennesker som respekterer hverandre uten å dømme. Jeg trenger fri luft mellom vingene og ting å se frem til. At denne høsten har satt sine spor er det ingen tvil om. En ting er å oppleve et brudd og sitte igjen som alenemamma, men den største utfordringen er det som kommer etterpå. Det man ikke forventet. Det man ikke forutså. Man går ett steg frem, og to tilbake. Men jeg er sterk. Jeg vil være sterk. Kanskje er det bare en maske - men den hjelper meg. Den holder meg hard når ting er som værst, og skåner meg når ting får synke ned.


     

    For 3 mnd siden satt jeg på samme sted som jeg sitter nå. Jeg var utenfor av bekymring og verden lukket seg fremfor øynene mine. Jeg hadde ett ønske. At det snart skulle ta slutt, og tiden skulle gå fortere. Jeg så frem til dagen jeg kunne lene meg tilbake, puste ut og føle at marerittet var over. 

    Å sitte her nå, 3 mnd etterpå og føle gleden sirkulere rundt i kroppen min. Å vite at ting ordnet seg likevel. Det gir meg en uforklarlig styrke. Ting har tatt tid, og jeg er langt ifra på topp -  men bitene faller sakte men sikkert på plass. Jeg kjenner jeg stråler. Jeg stråler av glede. Jeg er klar til å bla om og begynne på et nytt kapittel i boken min. Jeg er klar for å begynne å leve igjen!

     

              

     

         The key to happiness is having dreams. The key to success is making your dreams come true.

     

    Fra å ha gått å drømt meg tilbake hver eneste dag i hele høst, vil jeg nå gjøre ord om til mening og leve drømmen min ut. Drømmer er noe av det viktigste vi har. De utfordrer oss. De prøver oss. Og de skaper oss. De gjør oss til den vi er. Jeg gleder meg til å fly tilbake til drømmeland og skape nye eventyr i historien min - og bloggen skal selvfølgelig få være med i kofferten når jeg om 18 dager vender nesen tilbake til mitt aller kjæreste Mexico ♥

     

     

                                                        Som jeg gleder meg.

     

     

      

     

     

     

    The time is now

    There is the risk you cannot afford to take, and there is the risk you cannot afford not to take...

    Frisøren min definerte en gang hvordan det føltes å vokse opp og se tilbake på årene som hadde gått. Det var skremmende. Samtidig som hun følte hver dag nærmet seg et steg nærmere slutten, ble hun stadig minnet på hvor ung og sprek hun fortsatt var til sinns.  ''Selv om kroppen forandres og man forventes å vokse opp, har man nøyaktig de samme følelsene og tankene som  for 20 år siden...'' var ordene som lød om munnen hennes. Jeg ble redd. Hysterisk redd for at denne tilstanden ville ramme meg selv om 20 år fra nå. Den tyngende tanken om å rase gjennom livet og sitte igjen med kjenslen om å ha mistet verdiene sine for ingenting gjorde meg vondt.

     

     


                   Nobody ever said life was easy..they just promised that it would be worth it.


    Joda. Jeg er en mamma nå. Mamma til et barn med ikke bare ett, men to ekstra behov også. Jeg liker å tro det er en mening med det. At det var ment sånn av en grunn. Men noen ganger kunne jeg ønske Gud ikke stolte så blindt på meg. Det er ikke alltid like enkelt. Missforstå meg rett, det går fint - men noen ganger kan det bare bli litt mye. Man blir sliten, man får lyst til å lukke igjen øynene å drømme seg langt vekk. Til et fredelig sted uten slit eller stress. Et sted hvor alt går på skinner og bekymringer er et utdatert verb fra en ordbok som ikke lenger finnes.


                                                       recuerda el pasado, planea el futuro, pero vive el ahora 
               porque el ayer se ha ido y el mañana podria no llegar


    Men er det egentlig slik at når man har etablert seg. Blitt foreldre. Slått seg til ro. Da er livets sjørøversti over? Over for godt? Jeg har tenkt en del på det frisøren min sa. Jeg ønsker ikke å sitte her om verken 10, 15 eller 20 år og tenke tilbake på alt jeg ikke fikk gjort. Livet er til for å nytes Det skal ikke bare være en tung byrde som brer en sort skygge over seg selv. Jeg vil leve livet. Og jeg vil gjøre det nå. Javel, så blir det kanskje litt ekstra utfordringer - men det gjelder å finne den gyldne middelvei. Alt går ann, ingenting er umulig. Hva Daniel angår tar jeg han gjerne med. Jeg ønsker for han som meg selv og oppleve så mye som mulig. Han skal få sine egne drømmer, og jeg vil være med å oppfylle dem. Sammen kan vi være pirater på jakt etter våre egne skatter. Og sammen skal vi finne dem.


    Tiden er nå, og den kommer ikke tilbake ...




    hits