• desember 2009

    New Year's Eve It Iiiis!

    Et år fullt av overraskelser, forandringer og gode minner er nå forbi. Samtidig som å ha vært det beste året i livet mitt har det også vært et av de tøffeste. Jeg har blitt en helt ny person, jeg tenker annerledes, jeg er setter mye mer pris på ting, jeg har lært masse - jeg har vokst opp. Det tok meg 21 år, men jammen ble jeg stor til slutt jeg og.
    Det er fortsatt helt surrealistisk å tenke på at jeg er blitt mamma, jag fatter det liksom ikke. Det har gått så fort, det er jo ikke så veldig lenge siden jeg kom tilbake fra mexico og var kjempe sugen på livets utfordringer og eventyr. Men kjærlighet gjør blind og jeg fikk en gave større enn noe annet med på kjøpet - en nydelig liten guttebaby som lager lyder og smiler hver gang han ser meg. Min vakre lille Daniel - hva skulle jeg gjort uten han?
    Det har vært et stort år, helt klart, og jeg gleder meg masse til å ta fatt på neste!

    Så ha et riktig GODT NYTT ÅR alle sammen! Måtte det bli et fantastisk år med masse nye muligheter og gode minner!!

                                     ♥  FELIIIIIZ AÑO NUEVO PARA TODOOOOS!!!! ♥ 


                                       



    Hva er du mest takknemmelig for i året som gikk?
    Hva kommer du til å huske aller best?
    Hvilke nyttårsforsetter har du satt deg?



    navnehjelp på vår nye lille goklomp

    Da var det blitt 3.dag jul og julen er allerede halvegs. Gleder meg til imorgen, da har jeg min første fridag denne julen! Vi har snakket litt om å dra på ski, så om været holder seg er det gode utsikter for litt twintip på pudderet i løpet av uken.
    Egentlig skulle jeg ønske jeg var skikkelig flink på snowboard, men det ser ikke ut som det er noen fremtidige utsikter for meg på den fronten. Jeg burde egentlig fått betaling for all den underholdningen jeg faktisk klarer å lage iløpet av noen få minutter med brett på beina. Så, twintip it is!

    Nå sitter jeg egentlig bare å surrer, Daniel ligger på gulvet og ruller frem og tilbake og leker seg, mens gubben er i dusjen og bikkjene ligger strødd omkring der det er varme å finne. Men på onsdag blir det slutt på latskapen, da får vi en ny liten skapning i hus. Som nevnt tidligere har en av mammas mange katter fått et kull på 5 nydelige små, jeg har selvfølgelig gått rett i fella og dullet med dem til jeg fikk lyst på en selv. Så etter litt overtalelse og forhandlinger med Rune har vi (les: han) kommet frem til at det blir en liten grå pusegutt på oss mot at rune skal få en (!!) ny bil for hvert dyr jeg får. Siden dette blir vårt 5. dyr og vi har 3 biler betyr det 2 nye biler i Rune's hode, så han svever på en rosa sky om dagen og fanatserer om råttne bilvrak (les: wv golf) som tar opp plassen til både dyr og blomster i hagen vår.
    Hva er det med gutter og biler sier jeg bare!?

            
                                     



    Vi har et lite navneproblem på den lille nykommlingen vår, hadde han vært en hund hadde jeg hatt flere navn på lager, men en katt ble det fort værre med. Forslagene jeg får består av gråpus, gråpus og atter gråpus - lite kreativt. Så jeg lurer på om dere ikke har lyst til å hjelpe meg med å finne navn til han?



    2.dag jul og masse, masse snø og kvitte seg med + en syk baby

    Da er jeg tilbake og har krøpet ut av hiet mitt, selv om jeg lurer på å bli der når jeg titter ut ruten og ser de ''herlige'' 50cm med snø og vet jeg må på jobb igjen imorgen. Nå vet jeg ikke hvor mange ganger vi har måkt innkjørselen og hagen idag, bikkjene mine er jo så små at de blir borte i snøen så jeg må måke til uteplass til dem stakkars, men etter 4 ganger på samme flekken må jeg si jeg begynner å bli ganske lei (!!)

    Hvordan er det hos dere, masse snø og kulde som her idag?


                                        


    Kjenner det skal bli godt med litt sol på kroppen snart, er både sliten og lei. Lillegull har blitt syk stakkars, det er første gangen han er syk så det er skremmende både for oss og han. Det begynte med at han ikke ville sove og holdt oss våkne hele natten, når det led på morgenkvisten tok jeg tempen og da hadde han 38,8°C og gråt i ett sett. Slik har det fortsatt frem til igår kveld med en temperatur helt oppe i 39,4° - da bar det rett til legevakten for andre gang på få dager.
    Hele øret hans hadde tettet seg fullstendig, men innen vi var framme hos legen hadde det sprukket så det rant verk langt nedover halsen på den lille stakkars gutten min. Du kan tro jeg fikk vondt i mammahjertet mitt da jeg så det.
    Legen var ikke helt sikker på om det var trommehinnen som sprakk eller ikke, siden barn med down syndrom har tettere øreganger enn de uten, ble det litt vanskligere å se. At hele øret var fullt med verk og det gjorde vondt slik at han ristet på hodet og gråt gjorde jo heller ikke saken noe bedre, men vi skal tilbake på sjekk rett etter nyttår så det finner vi ut da. Nå er jeg bare glad han har fått penicilin og er på bedringens vei. Helt utrolig hvor stor forskjell det utgjør, igår gjorde han ikke annet enn å gråte, holde seg på hodet og sove, mens idag har han vært våken og blid hele dagen.

    Selv husker jeg ikke at jeg har hatt ørebetennesle noen gang, så jeg vet ikke helt hvordan det føles. Har noen av dere hatt det, og husker hvordan det var?

     
                            




    bittelille juleaften

    Hello cupcakes! Nå er julen virkelig i fullgang, noe jeg selv merker veldig godt med tanke på bloggen som jeg har hatt veldig lite tid til i det siste. Men med en herlig bunke innleveringer som ligger og venter, masse jobbing og en nydelig liten tass som trenger mammaen sin må jeg bare nedprioritere skrivingen bittelitt noen ganger. Nå er jeg heldigvis på rett kjøl igjen og begynner å få litt kontroll her, gavene er i boks, og vi er klare for siste innspurt før jul.
    Jeg har dessverre bare 2 fridager hele julen, men siden vi drar til Mexico snart gjør det godt med litt ekstra å rutte med - er jo ikke akuratt gratis å farte jorden rundt med familien på slep.

    Nå skal jeg bare hive i meg resten av risen min her, før vi skal ut en tur og ordne det siste av det siste. Deriblant bindingene på roxy skiene mine som ingen sportsbutikker vil ha på for meg (!!!!) Gleder meg sånn til å suse nedover på det hvite pudderet med solen som varmer i ryggen, men med så hjelpsomme sportsbutikker som det er her oppi er det tydeligvis noe jeg kan bare drømme om en stund til. 



                                          Imens vil vi ønske dere alle en riktig GOD JUL!!



                      



    Er dere ferdige med alle julepresangene?
    Hva ønsker du deg til jul?
    Hva er den fineste gaven du selv har kjøpt i år?



    to søte små med downs

    Godt over 20 kuldegrader og frostrøyk, det er vel ikke lenge før jeg ser isbjørner utenfor stuevinduet. Det er beinkaldt idag, skikkelig god gammeldags norsk vinter. Jeg liker det ikke, er en skikkelig ''frosepinne'' som vi sier her i dalen, men utsikten og naturen er virkelig noe helt for seg selv. Hadde det ikke vært for at jeg var sent nok ute som jeg allerede var til arbeid idag skulle jeg tatt et fantastisk bilde og delt med dere. Det var nydelig, isblå himmel, hvit snø og frost. Skikkelig vakkert. Dessverre hadde jeg mer enn nok med å stabbe meg ut i kulden og inn i den enda kaldere bilen. Brr.

    Men, over til noe mye hyggeligere - nærmere bestemt inne i vår gode varme stue.

    Vi fikk et veldig hyggelig besøk idag. Siden Daniel har down syndrom har jeg naturligvis meldt meg inn både her og der og rundt om kring på nettet. Det finnes jo så mange grupper og sider om down syndrom, så jeg sluker det meste jeg kommer over. Og på en av disse sidene ble jeg kjent med et veldig hyggelig par fra like utenfor Kongsvinger, Thomas og Heidi. Etter litt nettveksling om våre nydelige barn fant vi ut at vi skulle treffes, ikke var det så veldig stor aldersforskjell på oss og pussig nok har Heidi familie på Otta og. (nabobygda)
    Siden de likevel skulle opp og besøke familen denne uka ville de gjerne at vi skulle møtes når vi endelig kunne, og det sa vi selvfølgelig ja til med engang. Spente og glade lukket vi opp døren og inn kom de med lille Elias på 11mnd og søte John Lucas på 4 år som mer enn gjerne ville hjelpe lillebror med å komme frem der han ville.


                     Daniel fant seg fort til rette hos Thomas, med Elias på andre siden.

              


                                      Siden min kjære mann ikke spiser det jeg baker 
                 er det veldig fint å få besøk av noen som setter pris på ferdighetene mine. 
                                      John Lucas er veldig gla i lussekatter like før jul :)


             .


    Det var utrolig koslig å få besøk og vi håper det ikke blir lenge til neste gang - dette var noen vi definitivt vil holde kontakten med. Både for barna og vår egen skyld, er jo kjempe flott å kunne dele erfaringer med noen i samme situasjon og lære litt, samtidig som man får nye bekjentskaper. Hva skulle jeg gjort uten internett sier jeg bare. 

    Lille Elias falt jo pladask for Daniel og omfavnet han som de skulle vært bestevenner hele livet, 
                                                           kjempe kosegutt! 
                                     Tror jammen det ble litt nussing på dem og.


          


                                
    Selv om Elias bare ville være snill, ble Daniel bittelitt skremt og hylte i som besatt et par ganger. God blanding av riktig alder, sliten gutt og en liten tann som er på vei tror jeg. Men det var jo alltids noen hunder å klappe på eller voksne å kose med, så Daniel fikk roet seg litt ned. Nydelige gutter.


    Så som sagt, vi gleder oss masse til nestegang! Det var et virkelig trivelig møte, og vi er veldig fornøyde!



                          Se så flott! Hvem trenger julenissen når vi har John Lucas? ;)


        


                                                Tusen, tusen takk for gaven :)


    Hvordan er det med dere andre, har dere møtt noen over nett noen gang? Har du positive eller negative erfaringer med det?

    min lille engel

    Da var jeg hjemme fra jobb og verdens vakreste har sovnet så søtt med yndlingsbamsen sin, crazybanana er med over alt. Imorgen skal jeg tilbake på sjekk hos legen, håper prøvene mine er bedre nå - jeg føler meg iallefall mye bedre, så det er vel ingen fare. Nå skal jeg hoppe i dusjen og krype under dyna. Godnatt alle sammen!






    Hva er det første minnet du husker fra du var liten?
    Hvilken barnesang likte du best?


    Ord til ettertanke - En julefortelling skrevet av en rusmisbruker i Oslo

    Bygatene lå øde å forlatte. Natten var mørk og stjerneløs. Ikke en gang månen hadde funnet det for godt og titte frem på desemberhimmelen denne natten.
    sjelden hadde Oslos gater syntes like stille og forlatt som akkurat nå. Foruten hennes egne åndedrag og de klagende ulene til den bitende kalde vinternattsvinden som hastet avsted gjennom gatene, var det ikke en eneste liten lyd å høre. Følelsen av at hun var det eneste gjenlevende vesen på jorden, var så sterk at hun ble skremt. Byen minnet om en utdødd spøkelsesby. Alt var lukket og låst. Ikke et menneske var og se. Ikke en eneste bil trillet gjennom gatene. De få bilene som var og se, sto parkerte og forlatte. Bortsett fra gatelytenes matte gjenskinn i den svarte asfalten, var gatene fullstendig mørklagte. Ikke en gang de enorme mengdene med julepynt, som i ukesvis hadde lyst opp gatene både natt og dag, var tent nå. Sannsynligvis fordi det ikke var forventet at noen mennesker ved sine fulle fem, ville vandre gatelangs akkurat denne kvelden. Eller....ihvert fall ingen som det var verdt anstrengelsene og pynte opp for. For hvem var vel på bytur på selveste julekvelden? Da skulle man jo befinne seg innendørs, sammen med sine nærmeste. Med juletre, julemat, julesanger og de tradisjonelle programmene som ble vist på fjernsynet i jula år etter år.

    Hun hutret og dro jakka enda tettere rundt seg. Kjente hvordan kulda snek seg forbi alle lagene med klær, og videre inn under huden. Helt inn til margen. Inn til sjelen. Hun skalv og hakket tenner. Kjente hvordan den vonde klumpen i magen vokste og vokste og prøvde å tvinge seg frem og ut av henne. Hun trakk pusten dyp, lente hodet så langt bakover hun klarte, og knep øynene hardt igjen. Prøvde desperat å presse tårene tilbake. Forsøkte å tvinge tilbake selvmedlidenheten, sorgen og ensomheten, som truet med å ta over hele hennes sjel. Hennes indre. Hun ville ikke...ville ikke ha disse følesene i seg. Disse vonde følelsene som rev og slet i henne. I sjelen, og i kroppen. Ville ikke ha dem, i alle fall ikke på en kveld som denne. Hun ville ha dem bort. Vekk. Ut av bevisstheten. Ut av sinnet. Det var jo julaften, for søren. Man skulle vel få være glad da. Få ha det bra.

    I flere minutter sto hun med bøyd hode og lukkede øyne, før hun igjen rette blikket fremover, og plasserte sekken bedre til rette på ryggen. Klokken nærmet seg midnatt, og hun var sliten, trøtt og så lei. Mest av alt ville hun bare legge seg ned, akkurat der hun sto, midt i Karl Johan. Hun ville så gjerne krype lang ned i soveposen og gjemme seg vekk. Flyte fra tankene, det livet hun hadde, og fra seg selv. Men...hun visste hun ikke kunne gjøre det hun hadde mest lyst til. Hun kunne ikke legge seg ned midt i Oslos paradegate. Da ville det nok ikke ta lang tid før det ville dukke opp noen, vektere, eller kanskje politi, og hun ville bli jaget ut på vandring på ny. For man kunne jo ikke gå hen og legge seg ned og sove midt i hovedstadens hovedgate. Eide hun virkelig ikke skam i livet? Derfor tvang hun seg videre. Med bein som føltes tunge som bly, trasket hun avsted forbi Nationaltheateret, og bortover til Vika.

    I en krok, intil veggen til Konserthuset, der hun visste at den kalde vinden ville la henne være i fred, sank hun ned. Rullet ut soveposen, sank så langt ned i den hun  kunne kommet, og krøllet seg sammen i fosterstilling med armene godt rundt seg selv. Tett inntil brystet presset hun det falmende bildet hun bestandig bar med seg. Det bildet hun hadde båret rundt seg hvorhen hun hadde stått og gått, hver eneste minutt av døgnet de siste to årene. Bildet av Tommy. Et lite øyeblikk holdt hun bilde litt foran seg, betraktet stumt den smilende gutten, før hun lot fingrene gli varsomt over kinnet hans. Ned hakepartiet og halsen. Og ut av bildet. " God jul da, gutten min", hvisket hun stille før hun lot de blåfrosne leppene fjærlett berøre den smilende gutten på bildet. "Sov godt, og drøm om engler".
    Så lot hun øyelokkene gli langsomt igjen, og tillot søvnen å ta henne med vekk. Vekk fra der hun var. Til et annet, bedre sted. Til drømmeland, der hennes kjære sto og ventet, også denne natten. Og endelig...Endelig kunne man se et lite smil kruse over leppene hennes. Omsider fikk også hun litt hvile, ro og fred.


                    



    Pleier dere å tenke på alle de stakkars menneskene rundt om i verden som sitter der uten verken hjem eller familie på juleaften? Selv gjør jeg det hvert år, skulle ønske det var noe jeg kunne gjøre for dem, å la bare ett menneske mindre kunne få feire jul innendørs gjør forskjell.


    Lucia, julevask & nystekte lussekatter

    Da var helga over og vi er kommet til 3.søndag i advent - kjære vene som tiden flyr. Det er bare litt over en uke til jul, og jeg er ikke engang halvferdig med julegavene enda. Skal heldigvis ha en del fri i julen så jeg får tatt igjen litt lekser og lesing - det trengs(!)
    Idag har vi kost oss masse, først var jeg med svigersøss og fiksa litt på brunfargen før vi drar - nei, solarium er ikke bra, men det er såå godt, og det er så deilig å se at den vinterbleke huden sakte men sikkert byttes ut med gylden sommerfarge - Deretter var vi på et lite familieselskap hos Daniels oldeforeldre, masse kaker og hyggelig prat. Veldig koslig! Nå derimot er vi i full gang med julevasken, ikke fullt så gøy da jeg nok engang ble stillt sist i køen da vår kjære Gud delte ut egenskaper. Hater å vaske, det er så utrolig kjedelig, men jeg elsker å se resultatet så jeg prøver likevel. Er heldigvis (snart) gift med en skikkelig vaskekjærring av en mann som virkelig kan å få svinga kosten så det lukter herlig huset over. Egentlig er vi en perfect mach, han vasker og jeg baker. Hoho! Ikke noe kvinnediskriminering der damene står for husarbeidet her i huset nei.

    Nå har jeg nettopp tatt de nystekte lussekattene ut av ovnen og gleder meg til å prøvesmake.. mmm!


                    



    Har dere feiret Lucia med lussekatter idag?
    Hvordan er det på husarbeidsfronten hos dere, handymenn eller kvinnfolkarbeid?




    *min lille hemmelighet*

    Jeg tenker det er fler av dere som begynner å bli utolmodige når det gjelder den lille hemmeligheten min nå, har fått flere spørsmål både her på bloggen og andre steder, men nå skal dere få slippe å vente lenger, for nå slipper jeg bomben.

    Først må jeg starte med å skuffe 90% av dere - Jeg er ikke gravid, selv om det ikke hadde vært meg imot er jeg like ugravid som en steril fisk.

    Men derimot var det noen av dere som har gjettet riktig, for om 50 laaaange dager tar jeg med den lille familien min + svigersøs og drar den lange veien over the Atlantic Ocean, nærmere bestemt ''hjem'' til Mexico! Jeg har ikke ord for hvor mye jeg gleder meg, det er såå lenge siden sist og jeg har savnet Playa del Carmen hver dag siden jeg kom hjem!
    Vi skal bo på samme sted som jeg bodde forrige gangen jeg var der, i vakre Magic Paradise - 50 meter fra stranden og med basseng rett utenfor døren. Jeg tror ikke det kan beskrive hvor mye jeg faktisk gleder meg til dette, Mexico har liksom blitt mitt andre hjem og jeg savner det så sykt mye. 


              


    Vi blir borte i 3 deilige uker som vi virkelig skal nyte som best vi kan. Været er helt fantastisk der på denne tiden så det blir nok mange late timer på stranden med masse vannmeloner som snack. Er litt spent på den lange flyreisen med tanke på Daniel, han er 9mnd når vi drar og har garantert ikke lyst til å sitte stille så lenge - selv om jeg faktisk bestillte den korteste ruten jeg klarte å finne. Det som egentlig blir værst er den 4 timer lange mellomlandingen i New York, men vi skal nok holde ut, med litt babygrøt i håndbagasjen blir det vel bra tenker jeg ;)


           


    Skal noen av dere til varmere strøk i vinter og kanskje? fortell meg gjerne hvor, elsker å høre om reiser og andre kulturer! Hvor er ditt absolutte favoritt sted nå når kulda setter inn for fullt i norge?


       

    Er det rart jeg gleder meg når dette er synet som skal vekke meg hver morgen kanskje?? :D



    Hjemme fra legevakten - både skremt og lei meg

    Huff, etter en lang og ganske slitsom arbeidsdag trodde jeg det nærmet seg hjem til goguttene mine og helg. Den gang ei.. Nå sitter jeg her, over en en halv time siden jeg var ferdig på jobb men er nettopp kommet hjem, både redd og oppskaket. Det begynte like etter jeg kom meg på jobb nummer to idag, altså Jutulbu/Mix.. Var først på do en gang, alt var helt normalt, og jeg følte meg fin... Men så gikk det en stund, og jeg ble veldig tissetrengt igjen, så jeg fløy på do, men ut kom bare noen dråper. F*en tenkte jeg og erget meg over at jeg ikke har gjort nok knipeøvelser gjennom svangerskapet og etterpå mens jeg forbannet all verdens leger fordi Daniel ble tatt med tang da han kom til - Jeg var jo helt sikker på at dette var noen ettervirkninger av tangforløsningen og at jeg nå hadde fått et tisseproblem. Ganske furten gikk jeg frem i kiosken igjen, men like etter ble jeg igjen nødt på do og hadde nå begynt å få ganske vondt i underlivet . Nok en forbannelse kom som røyk ut av ørene mine mens jeg trippet inn på toalettet igjen, men denne gangen var det mildt sagt jævlig å tisse. Jeg tenkte med engang på blærekatar, har aldri hatt det før så jeg vet ikke hvordan det er, men det var det eneste jeg kunne komme på, og siden jeg har rent meg ganske mye i snøen i barnehagen i det siste kunne jo det stemme bra.
    Ble vel helt ærlig litt nervøs av bare det, tanken på å måtte slite med det midt oppi alt passer ikke meg så veldig bra for å si det sånn. Etter med en lang forhøring med min overdramatiserende mor over telefonen gjorde hun det ganske klart at om jeg ikke ringte legevakten med engang kom jeg til å slite i flere dager til jeg omtrent ikke klarte å gå, vel, hun var overbevisende nok for meg så jeg fikk time rett etter jobb. For å si det mildt, det var to veldig, veldig lange timer. Smertene ble bare værre, og siden jeg skulle ha med urinprøve kunne jeg ikke tisse siden det kom så lite om gangen.
    Straks jeg var ferdig dro jeg til bestemor som var så snill å låne meg et urinprøveglass med et litt bekymret utrykk i ansiktet. Det neste som hendte da er noe av det skummleste og værste jeg har opplevd med meg selv, jeg ble helt på gråten og var livredd. Jeg tisset tykt som blod og det var nærmest svart!!!
    Da jeg endelig kom inn hos legen ble jeg tatt imot av en veldig dyktig, ung kvinne - etter ansiktsutrykket å bedømme var det langt ifra normalt det jeg hadde med. Noe som også fort skulle bevises ved prøvene hun tok, jeg slo fullt ut på ALLE prøvene untatt sukker i urinen(!!!!) Tror dere jeg var redd eller?! Alle j*vla prøvene slo ut, og det var ikke få! Jeg var helt gråtkvalt, og skalv værre enn et ospeløv mens jeg spurte forsiktig om det var farlig. Hun svarte at det var defintivt en infeksjon der iallefall, hun trodde ikke det var farlig, men vi tok en lang samtale inne på kontoret hennes og jeg skal tilbake på mandag og på onsdag for videre sjekk. Hun trodde det mest sannsynlig var urinveisinfeksjon, så nå går jeg heldigvis på antibiotika med et håp om at det skulle roe seg betydelig innen søndag - med klar beksjed om å ringe visst det ble værre.

    ...Så, nå sitter jeg her, med svart, tykk og skummel urin, jeg er kjempe redd det skal være noe alvorlig og har veldig vondt i underlivet/magen... Jeg håper det går fort over, for dette var virkelig ikke noe særlig. Heldigvis skal jeg ikke jobbe i helgen så jeg får være hjemme å slappe av, men jeg er skikkelig oppskaket. Dette er virkelig utrivelig og mange tanker suser i hodet mitt nå...


                  


    Har noen av dere vært borti lignende noen gang kanskje? eller er det noen av dere som har hatt urinveisinfeksjon og vil fortelle meg om det? Jeg er så redd :(



    En stjerne skinner inatt

    Først vil jeg bare si at jeg setter stor pris på alle kommentarene jeg har fått, og jeg skal svare dere alle sammen - men jeg har rett og slett ikke tid før i helgen, jobber dobbelt imorgen og så jeg må bruke den lille tiden jeg har til å være med guttene mine og sove - Men vit at alle leses og blir satt stor pris på!! :)

    Idag har vi hatt nissefest i barnehagen, alle var kledd ut som nisser og vi hadde en stor felles samling med alle 4 avdelingene der vi sang masse julesanger og koste oss med nissegrøt. Det var kjempe koslig og veldig betydningsfullt for alle barna, dere skulle sett hvordan de lyste opp da nissemor kom inn med gaver til alle sammen, helt utrolig hvor trollbindet de blir. Man ser det lyser glede ut av øynene dems, det er som et ekte eventyr - helt herlig.
    Jeg er forresten helt gul og blå på baken, etter samlingstunden gikk vi som vanlig ut og siden det er snø må man jo ake seg - jeg er intet untak! Barna blir elleville når de voksne er med, det går jo så mye fortere siden vi har romper som potetsekker, men fytti rakkern så gøy det er. Åh, den som bare kunne vært barn igjen, for en fantastisk tid!

    Nå skal jeg rett og slett bare hoppe til køys og prøve å få litt søvn før morgendagen kommer, er veldig sliten så jeg tenker jeg tar med Daniel opp i senga vår og duller litt med han. Er så godt å ha han imellom oss om nettene, selv om han helst burde ligge i sin egen seng hender det han får lov til å kose med mamma og pappa likevel :)



                            


    Jeg lurer forresten litt på hvem dere er alle sammen, fortell meg gjerne navn og alder - gøy å vite hvem som leser :)


                                     
                                     


    Tilslutt en av våre vakreste julesanger, den aller fineste jeg fant på youtube
     - fremført av Malin Reitan og Celine Helgemo


    god morgen alle sammen

    Ville bare titte innom og si hei før jeg drar på jobb. Skal først ut i praksis i barnehagen med alle de skjønne små barna frem til klokken 15.00, deretter skal jeg skynde meg hjem og spise litt og rett på Mix og være der til 22.15 - what a day, what a day..  Det eneste som egentlig holder motet mitt oppe er Rune og den nydelige baby'en vår, hva skulle jeg gjort uten dem. + at den lille hemmeligheten min som er ganske klar for å klekkes nå, er vel ikke akkuratt med å ødelegger motet mitt den eller da. Men, sant skal sies, jeg skulle gjort mye for litt mer timer i døgnet så jeg kunne sovet nå..zzZZzz.. Men, en vakker dag får jeg vel lønn for strevet!


                                


    brrrr... dere aner ikke hvor nedpakket og påkledd jeg er, men likevel fryser jeg som om jeg skulle tilbrunget natten i fryseboksen... *grøss*


    Kjære gode lesere...

    ...Tusen takk for så mange hyggelige kommentarer! Det er flere av dere som rører meg veldig, og det gjør meg glad å se at så mange kommenterte på innlegget mitt om Down Syndrom i Danmark.
    Mange av dere har kanskje et litt snevert syn på Down Syndorm, jeg føler liksom ikke at dere helt vet hva dere snakker om. Men det er greit, det er et litt tabulagt område og informasjonen er deretter så jeg forventer faktisk ikke at alle sammen skal ha samme syn på det og vite like mye. Dessverre var det ikke stort jeg visste selv før Daniel kom til verden heller, og dermed ble ankomsten hans desto tyngre for meg som mamma - noe som var kjempe dumt og egentlig helt unødvendig! Såklart er det lov å reagere, bli sint, frustret, lei seg, men likevel, så unødvendig. Med bare litt bedre info om Down Syndorm, litt mer kunnskap, er jeg sikker på jeg ville taklet det mye bedre enn jeg først gjorde da han ble født. Nå har jeg ikke tenkt å sitte her å tenkte tilbake på sorgene mine og dvele ved dem, for jeg kom meg igjennom det, jeg tok steget og jeg klarte det.
    Derfor håper jeg, jeg kan nå alle med bloggen min, både dere som er uvitende - for å vise og lære dere med egene erfaringer hvordan det faktisk er, og dere som vet litt mer, eller kanskje til og med har et barn selv med Down Syndrom - for å dele erfaringer, lære noe nytt og bli kjent.

    Ja, det er litt skummelt å få et barn med Down Syndrom, men når man bare blir litt kjent med det lille ekstra kromosomet så oppdager man at det kanskje ikke var så ille alikevel. 



                        


    - Bildet er av Daniel og verdens herligste jordmor. En engel i hvitt!



    Jeg har skrevet dette diktet i bloggen min før, men deler det med dere igjen - til glede for både nye og gamle lesere.


    Velkommen til Nederland.

    Jeg blir ofte spurt om å forklare hvordan det er å ha et handikappet barn, for å prøve å hjelpe de som ikke har delt denne unike opplevelsen til å forstå hvordan det er, slik at de kan forestille seg hvordan det føles.


    Slik er det: Når du venter barn, er det som å planlegge en fantastisk ferietur - til Italia. Du kjøper en stabel med guidebøker og legger store planer. Colosseum, Mechelangelos David, Gondolene i Venezia, kanskje du lærer noen nyttige fraser på italiensk, alt er spennende.

    Etter måneder med ivrig forventning kommer endelig dagen, du pakker kofferten og drar avsted. Flere timer senere lander flyet, flyvertinnen tar mikrofonen og sier: "Velkommen til Nederland". "Nederland", sier du, "hva er det du sier ... Nederland? Jeg hadde bestilt tur til Italia! Jeg skulle vært i Italia nå, hele livet har jeg drømt om å få reise til Italia!!"

    Men det er en endring i flyets rute, de har landet i Nederland, og der må du bli. Det viktige er at de ikke har tatt deg med til et forferdelig, skittent sted, fult av nød og sykdom. Det er bare et annet sted. Så du må ut å kjøpe nye guidebøker, og du må lære et helt nytt språk, og du vil bli nødt til å møte en hel mengde nye mennesker som du ellers aldri ville ha møtt.

    Det er bare et annerledes sted, det er roligere enn i Italia, ikke så flott som Italia, men når du har vært der en stund og får pusten igjen, ser du deg rundt ..Du begynner å legge merke til at Nederland har vindmøller, Nederland har tulipaner, Nederland har til og med Rembrandt.

    Men alle du kjenner er travelt opptatt med å reise til og fra Italia ... de skryter av hvor fabelaktig fint de har hatt det der. Og for resten av livet kommer du til å si: "ja det var dit jeg også hadde tenkt meg, det var det jeg hadde planlagt." Smerten ved det vil aldri aldri helt bli borte, fordi tapet av en drøm er et veldig veldig stort tap.

    MEN hvis du tilbringer livet med å sørger over at du ikke kom deg til Italia, vil du aldri føle deg fri til å nyte de helt spesielle og skjønne sidene ved Nederland. "



    Nye negler til jul

    Idag var det lønningsdag som selvfølgelig betyr litt selvpåkostelse i form av nye vakre negler til jul. Det er helt utrolig hvor avhengig man faktisk blir av akrylnegler, men når man først har prøvd det en gang klarer man ikke stoppe. Man føler seg liksom ikke hel uten, det er noe som mangler.

    Hvem får ikke julestemning av å være her?


                     



    Anita er en kløpper i å legge negler, får det alltid til så bra - selv de gangene jeg har fått sneket meg til en drop-in og fått dem hastelagt. Like perfekte hver gang! Så alle mannfolk der ute, er det noe å lure på egentlig?? Frem med lommeboka og spander nye negler på dama di før jul! Ikke bare kan jeg love dere en mye bliere og kosligere kjærring og bo sammen med, men drar dere spanderbuksene på så vil synet av de nye neglene gjøre dere stumme av begeistring - de er magiske!


                           



    Pleier dere å legge akrylnegler fast, eller engang iblant?
    Hva syns dere, er naturligere finest, eller bør man slå til med akryl rett før jul?

    Har du hatt akrylnegler noen gang? Fornøyd?


                               Hvordan kan man ikke være fornøyd med disse? Herlige♥


              


    Fikk du lyst på nye negler du og, ta en titt her og bestill en time! :)



    Ikke deilig å ha Downs i Danmark

    PROVINSEN: Neste gang du er i Danmark, legg merke til gatebildet. Noe er forandret. Du ser ikke lenger storsjarmørene; de søte ungene med Downs syndrom. De er borte. Danmark har klart å utrydde et helt folk uten at vi har lagt merke til det.

    Stolte leger forteller at ingen land har klart jobben bedre enn Danmark. I fjor ble det kun født 21 danske barn med Downs hos broderfolket. De er best i verden.

    - Ja, dette er en suksess (...) det er ingen andre land som har et så godt system som vi har, sier Ann Tabor, overlege ved Rikshospitalet.

    Systemet hun snakker om, er tilbud om fosterdiagnostikk til alle. Etterpå får foreldrene svaret. Så er det bare å velge. Elle, melle, ni, ti, du, er, fri. Måtte vi aldri bli som danskene. Måtte vi aldri sette alle gravide i en djevelsk valgsituasjon. Før ble det født rundt 60 barn med Downs i Danmark. Nå vil legene ha tallet ned i 10. Derfor lager de systemer. Jeg får frysninger på ryggen av ordet «system». Vi kjenner alle regimer som var gode på systemer og som klarte å sortere bort de som ikke passet inn.

    Jeg fatter ikke det som skjer i Danmark. I alle år har Danmark vært mitt favorittland. Danskene er herlige mennesker. Hvordan kan det ha seg at nettopp danskene går i bresjen for å utrydde Downsfolket? Jeg vet ikke, men en nasjon som ikke ser verdien i forskjellighet, har tapt sin sjel. Alle som har fulgt Danmark i noen år, merker at det blåser en kaldere vind over landet.

    I dette tilfellet vet jeg hva jeg snakker om. Jeg kjenner mange psykisk utviklingshemmede. Noen av dem har hørt om holdningen i Danmark og systemene deres. Kanskje blir det ikke like kjekt å reise på den årlige ferieturen til Legoland i år.

    Danskene har fått meg til å tenke en grusom tanke. Hva hadde skjedd hvis vi hadde bodd i Danmark den gang kona var gravid med sønnen vår? Han er en herlig gutt som er psykisk utviklingshemmet. Jeg vil tippe at vi hadde valgt som de danske familiene. Det er en forferdelig tanke, men samtidig viser den hvor skylda sitter; hos staten. Vi skal ikke bli stilt overfor slike valg. Staten skal ikke tvinge oss til å velge. Naturen skal få gå sin gang. Som mennesker er vi dømt til å helgardere. Det er derfor systemene til de danske legene er så grusomme.

    Det er trist å se at vårt kjære broderfolk finner seg i rensingen som pågår i befolkningen. Danskene driver ikke etnisk rensing på sine sykehus med sine systemer, men kromosom rensing. I mitt hode er det like ille. I Oslo blir det vanligvis født mellom 11 og 13 barn med Downs syndrom. I fjor steg tallet til godt over 20. Hipp hurra. Downsfolket er ikke utrydningstruet i Norge. Det er jeg stolt av.

    Om noen år kan vi invitere dansker til Norge på studietur. Vi kan ta dem med i skolegården. Kanskje lurer de på hva det er med hun søte jenta som smiler fra øre ti l øre helt uten filter. Eller kanskje blir de forundret over han lille, lubne gutten som kommer løpende og gir den fremmede verdens beste klem. Da skal vil fortelle danskene at de har møtt medlemmer av det norske Downsfolket.

                                                                                       - lånt fra arnt olav klippenberg



                               


              Jeg er stolt av å være mamma til en gutt med Down Syndrom, skikkelig STOLT!
                                                            Er han ikke nydelig?



    Jeg vil gjerne høre ders meninger om Down Syndrom, det er mange som har fordommer,
    jeg vil gjerne vite hvorfor?
    Hva syns dere om fosterdiagnostik? Noe du kommer til å velge?
    Hvis du nå fikk vite at det lille knøttet du enten allerede har i magen, eller vil få en dag, har Down Syndrom, ville du fjernet det om muligheten bydde seg? Isåfall, hvorfor - har de ikke rett på liv bare fordi de er litt annerledes?


    12 timer i bil...

    ...og vi er endelig hjemme igjen. I et tidligere innlegg fortalte jeg dere om den kjære papegøyen min, Tequila. Etter en intens leting på en perfekt forvert har vi endelig funnet en vi tror kan klare ansvaret. Som fortalt tidligere har det seg sånn at her vi bor er det egentlig ikke tillatt med husdyr, det var bare såvidt jeg fikk ha hundene her, men siden de var små som kattunger fikk jeg lov. Så dere kan tenke dere selv hva svaret ville blitt om jeg viste frem Tequila.
    Ønsket er selvfølgelig å bygge et hus (les: småbruk med god plass) der Tequila kan få sitt eget store voliér, men store tomter er ikke akkuratt noe vi finner strødd omkring her oppi, så inntil vi finner noe annet å leie eller får bygget et hus, må jeg med et veldig sårt hjerte bare gjøre det beste for Tequila og la henne være et sted hun har det bra. Sådan har det seg at min lille baby nå er hos en veldig hyggelig eldre mann i Steinkjer. Det var en lang tur, men Tequila var veldig flink i bilen og ga meg en stor hadeklem da vi dro. Tror hun får det flott der oppe, hun står sammen med to andre blågule araer, en grå jaco og utallige andre papegøyer og undulater som skralva gikk i ett på, så hun har iallefall bra med selskap!

    Er det noen av dere som har noen litt uvanlige dyr?
    Hva syns dere om ara papegøyer?




          



    ..Apropo finne et nytt sted å bo, jeg kan ikke si det hadde vært meg imot og flyttet til Trøndelag. Bestemor er født og oppvokst der, så jeg har en hel del slekt på Frosta og områdene rundt der og. Nå elsker jeg gudbrandsdalen, de høye fjellene og bondelivet her, men når jeg så solnedgangen over sjøen isted så fant jeg ut at det hadde ikke vært helt dumt å sitte i stuen fremfor peisen en lørdag å nyte de flotte fargene som brer seg over himmelen eller.


    Har dere solnedgang med flotte fargespekter over himmelen der du bor?
    Hvor bor du?



                     



    ....Når solen gikk ned og mørket senket seg på ''måtte'' jeg selvfølgelig bare dra med Rune inn på Trondheim Torg en tur før vi vendt nesen hjem. Måtte jo se om det ikke tilfeldigvis var noen plagg som bare lå og ventet på Gina Tricot - det var det selvfølgelig.



                      



    Så en papegøye fattigere (inntil videre), en grå bukse & en lilla topp rikere, og vel hjemme, er en stk lykkelig Cathrine nå godt plassert i armkroken til min kjære gode (snart) ektemann♥


    when you don't say a thing

    Jeg ville bare si godnatt til alle dere flotte mennesker der ute, har jobbet veldig mye i det siste og har dermed ikke fått oppdatert bloggen min så ofte som jeg skulle ønske. Selv om bloggen er noe jeg gjør for meg selv og man dermed skulle tro jeg kunne ta ''pauser'' fra bloggen når jeg selv ville, kjenner jeg abstinensene komme så fort jeg ikke har blogget. Nå kan du jo gange det med 2 og tenke deg hvordan jeg har det. Jeg bare må rive ut en liten del av meg og få det ned på papiret før jeg legger meg. Tror det er noe som sitter igjen fra barndommen, da skrev jeg dagbøker - minst en side hver kveld, samme hvor trøtt jeg var tvang jeg meg selv til å skrive. Jeg liker å kunne utrykke meg selv. Jeg har så mange tanker og meninger jeg må dele, så mange ting jeg vil formidle. Jeg er full av bokstaver som stokkes sammen med minner og skaper historier. Et bilde sier mer enn tusen ord, men jeg vet ikke hvor mye jeg ønsker å dele med bloggen. Jeg har mange lesere, jeg vil dere skal bli kjent med meg, men meg er ikke alltid like rosenrødt. Jeg har følelser og opplevelser som sitter dypt, jeg har gleder og morro man kan leve lenge på. Men hvor går grensen for hvor mye man skal gi av seg selv?


           

                                        


                                   



    hits